hits

Det fles rart si at jeg har noe gjre...

Det siste halvret har vrt en hard kamp mot angst og depresjon. Endelig har jeg klart komme i aktivitet igjen! Etter minst 3 r ut og inn av lange depresjoner og selvhat. I litt over en mned har jeg arbeidet en gang i uka p kveldene p ungdomsklubben her jeg bor, bare for komme i gang igjen. Sm steg og et godt sttte apparat er livsviktig nr man ikke har det bra psykisk. Jeg har endelig ftt en psykolog som vet hva h*n gjr! flytte hjem har vrt det beste valget jeg har tatt siden jeg bestemte meg for g design hndverk p videregende.

I dag hadde jeg min frste dag p ny arbeidsplass og det var en skikkelig tungt. Jeg har gruet meg hele uken som var og brukte alle verkty jeg har lrt av psykologer, internett og selvlrte teknikker. Hver eneste dag. Det finnes ingen vidunderkur for bli "kvitt" depresjon og angst. Jeg har kommet hit jeg er i dag ogs uten medisiner, noe som jeg er takknemlig ovenfor meg selv at jeg har klart. Fordi jeg har hrt hvor mye styr det kan vre for mange. Trappe ned og trappe opp, for s finne ut at medisinen ikke fungerer bra nok eller gir for mange bivirkninger. Jeg har bare den innstillingen at jeg skal klare det s langt jeg kan uten andre hjelpemidler enn meg selv og andre mennesker. Sier ikke at det er drlig for de som velger bruke medisiner. Selvflgelig, det kan komme en dag hvor jeg kanskje m ta medisiner.

Vi jobber nemlig fremdeles med finne ut hvilken diagnose jeg har. Det str og vipper mellom to diagnoser. Det har egentlig tatt alt for langt tid fr jeg har ftt den hjelpen jeg trenger, men jeg kan ikke tillatte meg selv vre bitter ovenfor tid som allerede er tapt. Fles i hvert fall veldig godt at det endelig blir ordentlig kartlagt og at jeg blir forklart hva som skjer og hva de trenger for finne ut hva som er galt. Selvflgelig jeg kan jo bare akseptere at jeg er slik jeg er, men jeg klarer ikke ikke vite. Slik har jeg alltid vrt med alt.

N skal jeg da begynne jobbe 2 ganger i uka. Det hres skikkelig teit ut nr man skriver det ned, men det er virkelig et stort steg for meg. Jeg vil ikke si at angsten har blitt noe srlig bedre, tror heller jeg bare takler den mer enn jeg gjorde fr. Klarer liksom st den ut lengre. Sprsmlet er bare hvor langt jeg kan presse meg selv fr det blir for mye. Det er vel det eneste jeg fokuserer p akkurat n i lag med min behandler. Om det faktisk blir mindre angst, eller om den blir der i samme grad, men at jeg bare blir flinkere og flinkere takle den. Har ogs registrert humrsvingninger p en app p tlf for finne ut mer om depresjons mnstre osv. Er bare godt ha litt tiltro til styrken min. N bruker jeg ikke lengre bare energien min p holde meg positiv nok til ville leve!

En ting jeg har skammet meg over lenge har vrt et sprsml, dere vet det pning sprsmlet de fleste stiller i en samtale, "hva driver du med?". Flelsen av fortelle at man ikke gjr noe. Flelsen av kunne si at jeg er ikke ubrukelig. Det er det jeg er mest takknemlig for akkurat n. At jeg endelig kan si hva jeg gjr uten fle meg liten. Ja, jeg gr fortsatt p nav, men jeg gjr noe. Jeg har klart komme ut av depresjonsbobla og angsttken. Selvflgelig kan jeg fortsatt f tilbakefall uten s mye forvarsel, men jeg vet at jeg har et sikkerhetsnett rundt meg som fungerer.

Jeg er bare glad for at jeg ikke vil d lengre!

Hvor my skal til?

P onsdag dro jeg innover til Alta med min pappa for handle kattemat og f en gratis tur innover for se Starwars The Last Jedi! Utrolig bra film, desidert p nummer to etter Guardians Of The Galaxy Vol.2!

Jeg og ei av mine beste venninner var p city og handlet inn til nyttrs-party pynt og generelt bare koste oss p amfi. N sitter jeg tre dager senere med en klump i magen, og finner ikke motivasjon igjen til male eller gjre noe. Jeg har prvd glemme hva som skjedde og bare la det ligge, men det gikk virkelig innp meg.

Klokka begynte nrme seg fem s vi bestemte oss for dra p bunnpris for handle middag og g til henne for slappe av fr kinoen. Da vi hadde kommet til kassa skjedde det noe som jeg kunne vrt for uten. Jeg sto betalte nr jeg plutselig ble gdd rett i skuldra av en person. Vanligvis nr jeg str betaler blokkerer jeg alt annet ute og rakk ikke se hvem det var. Frst trodde jeg bare det var noen som hadde det veldig travelt, folk blir litt uvrne i tiden n fr jul. Jeg snudde meg for prve se hvem det var, men klare ikke kjenne mennesket igjen. S jeg sa til kassamannen, herregud hvor frekk folk er for tiden!. Som svar fikk jeg (nevner ikke navn), var ikke det hun der venninnen din?. Jeg merket at jeg begynte riste, jeg var sint, lei meg, forvirra, men samtidig ikke forvirra. Jeg svarte ikke ordentlig p sprsmlet til han i kassa. Bestevenninna mi sto bak meg i ken like sint og forvirra. Vi betalte. Jeg bannet litt og ble enda sintere, ettersom jeg begynte forst hva som nettopp hadde skjedd.

Vi gikk og satt oss ved rulletrappa og ventet p at hun skulle g forbi. Vi snakket om hva som skjedde, og jeg satt der og prvde skjule angst anfallet jeg kjente begynte bygge seg opp. Alle teknikker fra psykolog ble tatt i bruk og jeg klarte stoppe det, heldigvis.

Etter kanskje det som virket som en evighet, rundet hun hjrnet der vi satt. Jeg smilte, jeg smilte s mye jeg kunne og klarte. Hun mtte ikke blikket mitt frst, men etter som jeg smilte mer, s hun p meg litt og s vekk. Jeg ble sint igjen, begynte skjelve. Jeg sa noe som dette, ogs klarer du faen meg ikke se meg i ynene en gang?!. Hun s p meg en ganga til og himlet med ynene.

Bak henne kom en annan jente som ikke hadde noe med dette gjre. Jeg vet hvem du er jeg bare husker ikke hva du heter, og det var ikke meningen skremme deg. Det var bare forferdelig drlig timing. Beklager igjen!

Jeg trodde jeg var ferdig med deg. Det er en grunn til at vi ikke er venner. Nettopp fordi jeg ikke ikke takler hvordan du takler situasjoner. Og hvis du er voksen nok, s vil jeg at du skal la dette bli vres siste mte p denne mten. Fordi jeg vil ikke mer og jeg ber deg holde deg unna meg. Fysisk kontakt p den mten er ikke bra. Det frer ikke noe godt med seg. Verken for deg eller meg. S vr s snill, la meg vre i fred. G videre...

Jeg kom ikke til Alta for bli mobbet, jeg kom dit for se en film.

Diagnosen min...

Etter ha tenkt over dette i over en mnd, s tror jeg at jeg er klar for forklare hvordan diagnosen min fungerer og hva den er. Alt started med at jeg fikk slengt en hu me diagnoser p bordet, den aller frste gangen jeg var hos psykolog alts. Jeg hadde tydeligvis panikk angst, generalisert angst lidelse, agorafobi og depresjon. Allerede da flte jeg at ingenting ga mening. Jeg turte bare ikke st opp for meg selv og si at jeg var uenig. Ikke har disse diagnosene gitt mening for meg, familie, og mine nvrende venner.

Jeg har hatt tre psykologer, to av de var studenter og en hadde mye erfaring. P slutten av vinteren i r fikk jeg endelig tatt til mot for be om en ny og mere grundig diagnostisering. Fordi jeg ble ikke bedre, jeg flte alt rundt meg forvitre sakte, men sikkert. Eksponeringsterapien jeg hadde lrt s mye om og prvd ut utallige ganger, fungerte veldig drlig. Den ga meg heller mer angst enn det jeg hadde fra fr.

De frste testene var standard selvmords og depresjons underskelser, pluss to forskjellige angst utredelser. De var ikke forandret siden jeg tok de samme hos forrige psykolog. S jeg gikk videre p personlighets utredning. Nr jeg fikk svar p den, fant de ut at det var noe som ikke stemte. Dessverre mtte jeg i denne perioden skifte psykolog igjen, pga ting som ble sagt under en behandlingstime. Tror jeg har skrevet om det tidligere. Uansett, behandlingen min ble stoppet et par mneder fr jeg fikk ny igjen. For fjerde gang.

Nr jeg endelig fikk ny, etter 1-2 mneder senere! Gikk vi videre med utredning av ADHD og dysleksi osv. Bare for utelukke det. Selvflgelig var jeg innenfor normalen. Eneste jeg l litt over normalen p var konsentrasjon, og det kunne se og forst detaljer osv. Litt morsomt vite. Uansett, dette siktet oss innp det som var diskutert etter personlighetstesten jeg tok.

Jeg er bordeline. Alts borderline personlighetsforstyrrelse. En diagnose som s vidt noen snakker om. Eller det er vel ikke en diagnose, mer en tilstand. Fordi dette er slik jeg er skapt og konstruert. Personligheten min har en feil, som hele tiden frer til ustabile humrsvingninger, kommunikasjons problemer, utagerende eller impulsiv oppfrsel, fobi mot bli forlatt, svart/hvit tenkning, relasjons problemer og mer. Det er sikkert mange som kanskje sitter tenker, jeg skjnte det var noe alvorlig galt me hun dr! Slik som jeg har ftt det forklart av min psykolog, s er jeg mye mer flsom og fungerer helt annerledes oppi topp lokket enn de aller fleste. Det er ikke noe galt med meg i den forstand, jeg bare gr ikke i hop med mennesker som har problemer med kommunikasjon eller sette seg inn i andres situasjon.

Det som spiller strst rolle i alt dette kaoset, er at det finnes effektiv behandling. Jeg prver for tiden ut noe som heter DBT- dialektisk adferdsterapi. Enkelt forklart, jeg prver og tvinge meg selv til tenke annerledes slik at jeg skal fungere i samfunnet. Noe som ikke er lett i og med at jeg er konstruerte slik. Men det fungerer til en viss grad. Humrsvingningene mine er fortsatt dr, men det hjelper meg og tenke rasjonelt. Mlet er jo bli depresjonsfri og kunne unng drlige situasjoner for meg eller andre. Jeg har vrt kronisk deprimert i over et r. Med kun noen f lyse punkter som har vart en dag eller tre. S det fles utrolig godt fle seg bra igjen.

Etter at jeg flyttet hjem har dette ogs blitt lettere, siden jeg ikke har denne konstante tomheten og ensomheten hengende over meg hver dag. Og jeg fler det har ftt behandlingen min til vre enklere og mer effektiv. Fordi det har ikke vrt stabilt rundt meg siden jeg var 16 r. Noe som min psykolog sier er veldig viktig for mennesker med borderline. Og det stemmer nok ogs. De gangene jeg har hatt problemer med venner eller forhold har jeg rett og slett ikke fungert, vrt innesluttet, vrt paranoid og deprimert. S p en mte en ond sirkel. Nkkelen for meg fremover er forholde meg til mennesker som forstr og skjnner nr jeg ikke klarer tenke klart.

Noe annet som er veldig fint er at jeg har ftt mer energi, jeg gjr mer av hva jeg elsker og jeg tr tenke p framtiden. Har tenkt begynne ta opp fag via nettet, og snart fr jeg ogs en arbeidsplass! Det er ganske uvirkelig at jeg faktisk er motivert til arbeide. Kanskje ikke alle dagene fra 9-4, men et par dager i uka med det frste! Jeg gleder meg og jeg gleder meg mest av alt til f kontroll igjen!

Svart/hvit

N skal jeg prve snakke om hva jeg sliter med uten sette noe stempel p det. Jeg har vrt feildiagnotisert i minst 2-3 r. Det fles ganske forferdelig, men samtidig ogs en bekreftelse. Fordi jeg har alltid flt at det har vrt noe underliggende. Ikke bare angst og depresjon. Den underliggende delen som forrsaker angsten og store eller mindre perioder med depresjon. Nr jeg for frste gang dro til psykolog fikk jeg en student. Jeg husker at jeg fikk vite dette nr jeg ankom til frste time. Det bekymret meg, men jeg torte ikke si noe. Jeg ville ikke sret dette mennesket. Etter bare noen f samtaler fikk jeg diagnose og det fltes som om alle problemer skulle bli lst. Noe som ikke stemte i det hele tatt! Det var mange ting jeg ikke forsto, spesielt legesprk som de fleste kaller det. Jeg fikk en tentativ diagnose. Aldri fikk jeg forklart hva det betydde heller. Etter et r, Googlet jeg det for frste gang. Det var en forelpig diagnose. P denne tiden torte jeg ikke st opp for meg selv og sprre hvorfor jeg ble utredet med en tentativ diagnose. Og jeg visste heller ikke hvilke konsekvenser det ville ha for meg heller den dag i dag. Jeg kan angre s mye jeg vil p at jeg ikke var konsekvent i hva jeg egentlig trengte. Det er tross alt for sent g tilbake.

Uansett, jeg fikk en "diagnose" igjen for noen uker siden. Det jeg mener med "diagnose" er, jeg fikk den, s ble de usikre. Nettopp fordi jeg er s ung og de ikke vil stemple meg med en s alvorlig diagnose. Jeg forstr det jo, men det gjr meg ekstremt forvirra. For som en del av hva jeg sliter med, s er det forholde meg til grsoner. Det m vre svart/hvit ellers fr jeg angst og depresjon om en annen, pluss ekstreme humr svingninger. Dette er noe jeg har funnet ut ved analysere meg selv sprre andre hvordan de oppfatter meg. Disse svart/hvit tankene foregr ikke bare mot meg selv, det kan ogs dessverre g utover mine nrmeste. Uansett om jeg vil eller ikke. Det er veldig vanskelig lsrive seg fra dette mnsteret, spesielt i stressende perioder. Kanskje jeg burde g litt mer i dybden her, s det ikke blir s vagt forklart.

Frst kan jeg ta kun meg selv. Den ene dagen kan jeg vre super fornyd med meg selv, hvordan jeg ser ut, hva jeg mener og hva jeg mine ambisjoner og drmmer er. Til fle det stikk motsatte, absolutt hate alt ved meg selv, tro at alt jeg skaper er dritt og at alle mlene mine er hundre prosent umulig oppn. Dette kan variere fra vare en time, til vare flere uker eller s ekstremt som minutter. Det som er s vanskelig med disse ekstremene er finne triggerne. For nr jeg opplever vre i disse "humrene", klarer jeg ikke tenke klart. Sykdommen tar fullstendig over konsentrasjon og dmmekraft. Ofte frer dette til at jeg sliter meg selv ut og jeg havner i depresjon. Fordi jeg konstant m jobbe med meg selv, for begrense disse svingningene. Spesielt nr jeg er offentlig. Man vil jo ikke framst som om man er "gal". Igjen frer dette til at jeg heller velger isolasjon. I mange r har jeg jobbet med ta tak i disse svingningene i stedenfor fortrenge og ende opp med lange depresjoner. Det er vel min strste frykt, det vre langtidsdeprimert. Derfor velger jeg heller konstant jobbe mot sykdommen fle mestring. Selvflgelig er det utrolig slitsomt og mange av ukedagene brukes til samle energi til klare ta i et nytt tak.

Over til den vanskeligste delen for meg selv prate om. Det som handler om andre mennesker. Jeg er livredd for separasjon, livredd for skuffe folk, livredd for at noen skal d, livredd for la nye mennesker bli kjent med meg. Kommunikasjon for meg m vre straight, ikke noen hint, ikke g rundt grten. Jeg prver s godt jeg kan ikke vre denne personen som krever s mye "tilrettelegging", for at jeg skal ha et fungerende forhold. Nr jeg sier forhold, mener jeg hvilken som helst relasjon. Det kan vre en bekjent, det kan vre legen min, det kan vre min mor, kjreste eller min bestevenn. Alt er ekstremt. Tanken p miste noen er uutholdelig, skremmende, gir meg hjertebank og angst. Ofte fler jeg meg som et lite barn, helt hjelpels. I situasjoner der jeg fler eller forestiller meg at jeg mister noen gr jeg drastisk til verks for at det ikke skal skje. jeg gjr hva som helst. Eller det totalt motsatte skjer, jeg ender opp med hate mennesket og gjr alt jeg kan for skyve dette mennesket s langt unna som overhodet mulig. S det med tlmodighet rundt meg er veldig viktig. De som ikke vil eller klarer forst meg m jeg ofte "kvitte" meg med. For at jeg skal kunne fungere s normalt som mulig. Det hres kanskje ut som at jeg lper vekk fra problemene mine, men det er faktisk bare slik det fungerer. Fr jeg et for turbulent forhold til noen, er det verken bra for meg eller andre part. Stabilitet er nkkelen for suksess for min del. Jeg snakker aldri om dette med noen. Fordi jeg fler skam. Skam fordi jeg krever s mye fra andre. 

Det jeg har snakket om n er bare to av problemene jeg har, men det er de jeg skjemmes mest over. Nettopp fordi det kan pvirke andre p en negativ mte. Heldigvis har jeg begynt forst noen varsel signaler og nr jeg m trekke meg tilbake for tenke. Alt for ofte reagerer jeg p impuls og jeg lar sykdommen leve sitt eget liv. Mange ganger er det alt for vanskelig ta skille mellom meg og "diagnosen". Psykologen min har ogs gitt meg tid til tenke, noe som jeg ikke har opplevd i helsesystemet hittil. Har gjennomgtt alt for mye sjokkterapi og det har bare gjort meg mer vondt enn godt. Det gjr at jeg tr pne meg mer opp om hva som egentlig foregr. For tross alt har jeg alltid trodd at jeg bare var en jvlig person ha med gjre. Nr det i bunn og grunn ikke er jeg som styrer hvordan jeg ofte reagerer. N sier jeg ikke at jeg har null ansvar for hvordan jeg oppfrer meg. Det er tross alt det jeg jobber med for til slutt kunne kontrollere denne svart/hvit tankegangen...

 

Oktober s er jeg ferdig

Snart legger jeg bak meg et lite kapittel av livet mitt. Jeg har jobbet s hardt for vre selvstendig og samtidig takle psykiske problemer. Vil si det har vrt 80% motgang helt siden jeg flyttet hjemmefra for 6, snart 7 r siden (om jeg ikke husker feil). Jeg har blitt kalt narkoman, trassig fjortis, bitch, asshole, utro, trygdesnylter (naver), rvsitter, misslykket, at jeg burde bli sendt p bootcamp, at jeg trenger en intervention, at jeg lyver om mine problemer og har blitt anklagd for utnytte venner. Dette er noe jeg vil glemme legge bak meg. Jeg orker ikke en gang forsvare meg selv i disse pstandene jeg har ftt opp igjennom tiden. Det er opp til hver enkelt dmme mennesker eller ikke. Har rett og slett ftt nok, og velger heller fokusere p meg selv.

Jeg gleder meg til flytte og dette er vel frste gang jeg oppriktig gleder meg. Er s lei av vre alene om alt, spesielt helsa. Noen ganger trenger man bare ha den rette sttten rundt seg for fle seg trygg. Har funnet denne tryggheten og den er hjemme. Blir jo selvflgelig ikke bli der for alltid. Bare til jeg fler at jeg klarer f bakkekontakt igjen. Det fles ikke som jeg lever, alt er bare et vakum. Rutninene jeg har laget for overleve i hverdagen, gjennomfres med trer i ynene og sinne i brystet. Akkurat n lever jeg ikke 100 % for meg selv  og det m bli en forandring p det. Jeg lever kun for familien min, kattene mine og mine nreste venner. Og fakta er, i lengden holder ikke bare det. For p et eller annet tidspunkt i mitt livslp kan avstanden p viljen til leve og selvmord bli alt for stor. Man m lre elske seg selv fr man kan elske andre.

De fleste har nok sikkert lagt merke til at jeg ikke har blogget p en evighet. Dette er da grunnen, livet mitt har ikke vrt et liv. Jeg har hatt drlig samvittighet for alt jeg har gjort, nr der aldri var noen grunn. Jeg har vrt fastlst i en ond sirkel med selvhat. Heldigvis har jeg vknet litt opp, ikke p grunn av negativiteten jeg har mtt p under mitt opphold her i Alta, men p grunn av  tantes dd. Jeg fr en klump i halsen og trer i ynene bare av skrive dette ned. Jeg har prvd skrive minst fem innlegg om dette, men har endt opp med lagre det som utkast. Det er veldig vanskelig  dele dette.

Med psykiske problemer kommer det alltid selvmordstanker og det kan fr eller senere bli til realitet. Nr jeg var i begravelsen til tante var det mange mennesker der, som jeg ikke ante hadde tilknytning til henne. Det var veldig strekt og rrende egentlig. se hvor mye glede et menneske kan gi. se hvor mange som hadde kommet for minnes alle gode yeblikk de har delt med henne. Jeg vil ikke etterlate mine nrmeste uten minner som kunne ha vrt. Hvordan kan jeg gjre det mot min mor, far, ssken, bestefar, bestemor, tante og venner. Jeg kan ikke la de sitte igjen og forestille seg min framtid og hva som kunne vrt. Derfor har jeg mtte ta strenge avgjrelser for meg selv. Hvem jeg vil vre rundt og hva jeg vil gjre for framtiden min. S da velger jeg heller starte fra scratch. Bare legge alt det vonde, s godt det lar seg gjre, bak meg. Det er utrolig at dd kan gi liv og energi. Denne gangen tror jeg at jeg vil prve leve for meg selv og ikke bare for andre...

 

TRDVE.

Er det noe jeg aldri har fortstt meg p s er det dette runde tallet 30. Alle "voksne" snakker om at da skjer det noe med deg. Devserre har jeg aldri hrt en forklaring p det, det som skjer. Hvorfor skal man bli noe annet nr man er 30, og hvorfor skal man skifte meninger eller livsstil nr man er 30. Jeg fler meg gammel, jeg fler jeg er en negativ potet som er 80 r og har ftt nok av livet. Det er nesten s jeg ikke har noen forventing til at det skal vre noe annerledes. Hvor mange "voksne" mennekser er ikke userise i en alder av 50? Har ingen peiling p hvorfor dette irriterer meg s mye, at eldre folk jeg kjenner alltid skal komme med moral prekener og si at dette kun er et stadige i livet. Det blir g over. Tenk om dette ikke er et stadiet?

darning-socks.tumblr.com
mariykaauber.com

Jeg har en sster, som jeg er utrolig glad i, som har gitt meg det steste tante barnet man kan nske seg. Sjarmerende og med en liten ramp i seg. Det er s morsomt se hvor tidlig vi mennesker utvikler personlighetstrekk. Personlighetstrekk som alltid kommer til vre der. Derfor undrer jeg, hvorfor forandrer man seg i en alder av 30? Det jeg tror, er at det kun er en dunge med vrvl. Vi mennesker forandrer oss ikke, vi utvikler og lrer oss kontrollere. Vi bygger p de egenskapene vi har. Det er bare mten man velger hndtere sine sterkeste personlighetstrekk. Derfor blir jeg sint, nr noen nevner ordet forandre. Det er ingen andre enn en selv som kan bestemme hvordan man skal g fram og takle ting.

darning-socks.tumblr.com
mariykaauber.com

Har mange ganger endt opp i diskusjoner me eldre personer om det ha barn. S klart, det er bare bra bli utfordret, men det skal vre en grense. Jeg hrer at man fr et jag om f barn nr man bikker 30. Dette gir meg angst, fordi hele meg sier nei og det lyser rde varsels lamper. Til og med nr familie medlemmer erter me at, "Nh, nu e det ikke lnge te du ss fr en snn en". Hva er stifte en familie, hvor kommer dette presset fra? Hvorfor skal jeg vre tvunget til tro at jeg fr lyst p en unge i fremtiden? Dette virker som et press i fra alle kanter og det fr meg til nesten tro at jeg har lyst p et barn. En familie trenger ikke vre den steriotypiske versonen av over arbeidet mor, halvveis tilstedevrende far, en jente og en gutt som er s bortskjemt at de ikke vet hva som foregr rundt dem. De bryr seg kun om seg selv og sin egen framgang. Herregud, hvor trangsynt jeg er. En familie trenger ikke vre en steriotype, en familie kan vre hva som helst. Det kan vre en gruppe med venner, det kan vre foreldre me adopterte barn, det kan vre en familie som er fosterforeldre, skilte foreldre med et barn eller det kan vre et menneske som ikke klarer velge og heller er sammen med flere. Ting trenger ikke vre perfekt. Fordi i seg selv, er det hva du gjr det til. Det som er perfekt for en selv.

darning-socks.tumblr.com
mariykaauber.com

S klart har jeg lyst p et barn. Jeg vil bare ikke skape et barn, og sette dette barnet i en situasjon som denne. Nr jeg mener denne, mener jeg verden, samfunnet. Samfunnet er et sykt sted, som jeg kunne godt vrt for uten. Ikke p grunn av alle de fine tingene som eksisterer her, som dyr, naturen og havet, men mennekser. Hvis gud skapte mennekser, er han ikke gud, men djevelen. Djevelen, fordi vi ikke klarer ta vare p det fine som er rundt oss. Vi skal bare ha, ha mer og ha enda mer. Vi krangler om makt og penger, om en annen. Kjefter og legger skyld for bedrag. Hvorfor vil jeg da, uten samtykke, sette et uvitende menneske ut i alt dette? Ikke tolk meg helt feil p dette, alle skal f lov til gjre hva de vil. F s mange barn du vil, men for svarten ta konsekvensene. Det er alt for mange som tror at, ja, n er ungen min 18 r, da m de klare seg selv. Et menneske er ikke voksent fr de er 30, etter det jeg har hrt. For da skjer det ting. Derfor synes jeg at alt for mange foreldre er for harde mot sine unger. For bli kastet ut p egenhnd i en alder av (jeg vet egentlig ikke hvordan jeg klarer meg), er bare uansvarlig. Forvente at denne ungen skal klare seg konomisk, nr de s vidt vet hva de holder p med. Er jo bare et ftall, som faktisk klarer uten store/mindre feil.

darning-socks.tumblr.com
mariykaauber.com

S tilbake til det med dette skalte "voksen syndromet". Ingen stopper utvikle hjernekapasitet nr de er 30. Kall meg pstelig, vr s god, men serist? Det er ikke noen fasit p nr man slutter bry seg om hva andre synes, jeg tror faktisk alle lyver. For til en viss grad kommer man alltid til bry seg om ryktet sitt. Det ligger jo bare naturlig innebygd hos oss alle sammen. Du fr ikke automatisk god konomi, hus, familie, godt betalt jobb, barn som springer rundt (eller ikke), et perfekt ekteskap eller samboer nr klokka slr tolv. Livet er i konstant forandring hele tiden. Og for de som er uenige, jeg kommer til vre sta pstelige hele livet, fordi det ligger i familien. Det er noe jeg har ftt inn med morsmelka. Dere kan godt komme med mot argumenter, men det betyr ikke at jeg forandrer mine meninger bare fordi jeg blir 30.

 

02.02.2017

Starten p nyret har ikke akkurat blitt lett. Alt for mye har skjedd p en gang og jeg fler at energien s vidt strekker til gjre hverdagslige ting. Regner med at jeg har nok med meg selv for tiden og trives bedre i mitt eget selskap en noen andres. Fr jul begynte ting bli veldig stressende for meg, eller nr jeg tenker p det i hst. Jeg ble "tvangsutskrevet" fra vpp, Eller det vil si, jeg fikk et ultimatum om ringe psykologen min si at jeg fortsatt ville vre der. I lpede av min tid hos denne psykolgen (i begynnelsen var denne personen student), hadde jeg uteblitt fra 4 av 22 timer. 4 AV 22 TIMER! Sommeren 2016 gikk jeg ned i bunnen, og dela alt jeg hadde jobbet meg frem til. Jeg hadde ftt meg en fin plass vre, der jeg kunne "jobbe". Dette var et opplegg via Aksis og det var ingenting galt med plassen, absolutt ingenting galt. Det er meg det er noe galt med, jeg fikk alle disse typiske angst tankene. "Tenk om det skjer, hva om noen gjr dette, hva om jeg ikke blir akseptert, hva om ingen forstr. I tillegg til vre besatt av planlegge i hver minste detalj i hodet mitt hvordan jeg skal g fra huset mitt, hvordan jeg skal snakke me folk, hva jeg skal gjre, hva folk kan si. Det blir bare et stort krll som e veldig vanskelig holde tak i. Uansett, p grunn av at jeg bestemte meg for feige ut og heller mate panikken, s endte jeg opp med slutte fr frste dagen var startet.

Dette frte til at jeg begynte p en ganske selvdestruktiv reise den sommeren. Jeg spiste s og si ikke, fordi p et eller annet vis, ville ikke kroppen min ha mat. Den ble kvalm og guffen og det fltes bedre bare ikke spise. Eller s spiste jeg kjempe mye p en gang og det var ikke noe srlig sunn mat heller. Nr jeg begynner telle helger, s var det kanskje en eller to helger der jeg ikke drakk me folk og slste masse penger. I tillegg fikk jeg en fiks ide om at, *ja, Viktoria, du flytter til Troms, det er en kjempegod ide!". Tror kanskje det var en mte hjernen min sa til meg at den ville gjemme seg vekk fra seg selv. At jeg skjemtes og trengte starte p nytt. jeg kan huske p sankt hans aften, s var jeg i tollevik fjra, super deppa, med en flaske tequila i hnda. Noen av mine bestevenner skulle tilfeldigvis til Sverige dagen etterp, og da var det jo bare slenge seg med. Etter den turen, kom jeg tilbake til hula mi og jeg begynte planlegge enda en Troms tur. Bukta Festivalen. Jeg hadde ingen andre som skulle dra med meg, og det her skulle bare g p skinner. Nei, det gjorde det ikke. Flere netter l jeg vrei meg og skrek s lavt jeg kunne, fordi jeg hadde s mye angst. Jeg gikk fra vre i hundre til vre i bunnen p en dag. Selve festivalen var som en film, bare at jeg bare flue p veggen meste parten av tiden. Det var som vre i en boks, virket nesten litt som en illusjon. Tror det m vre det fineste sommervret jeg har sett p lenge. Jeg elsker sommer over alt p jord. Tilbake til virkeligheten, jeg husker jeg satt alene med et tre, prvde ut mange av teknikkene jeg hadde lrt av psykologen min. Jeg prvde vre i nuet, observere hva folk gjorde, uansett hvor ukomfortabelt det fikk meg til fle akkurat dr og da. Nr jeg har angst liker jeg heller  sperre alt p utsiden vekk og kun fokusere p det som er i tankene mine. Derfor kan jeg ofte bli sett p som frekk og ikke imtekommende for enkelte. Det var mange ganger p festivelen hvor jeg tenkte, "hvorfor i faen har jeg satt meg selv i denne situasjonen": Et band jeg likte, spilte dr og jeg hadde for mye angst til nyte det fult ut.

Dessverre klarte jeg ikke dra p siste festival dag, fordi jeg var for utbrent, men jeg kan si en ting. Jeg klarte, med min sjokk behandling og temme agorafobien min! Noe positivt fr man ut av galskap. Det er sikkert mange som leser dette som tenker med seg selv at ingen ting av dette er galskap. Ja, det er noramlt, alts det dra p en festival er normalt og ikke en vanskelig ting gjre. Men nr man sliter, s er det et ml bare pakke bagen og bestemme seg for det. Tilbake til saken, etter Bukta festivalen var over, var jeg sint, glad og sliten. Sint, fordi jeg mtte hjem, glad fordi det var over og sliten fordi jeg var sliten. Dette var cirka det tidspunktet ting begynte g galt. Jeg ble super deprimert, jeg ville d, jeg tenkte p skade meg selv og at jeg ville vekk fra alt og alle. P slutten av den fine kjre sommeren min, satt jeg der og flte meg fortapt. rstiden hvor jeg vanligvis fler meg mest levende. Var nok ikke D-vitamin mangel, for jeg hadde faktisk ftt litt farge, bleike meg hadde ftt farge. Jeg hadde absolutt ingen grunn til vre deppa. S klart, jeg klarte ikke begynne jobbe, men det var ikke noe jeg ikke hadde opplevd fr og klart hndtere.

Psykolog mte, ja, det forbaska psykolog mte. P et eller annet vis klarte jeg lese 2 i stede for 12 p kalenderen min, og det resulterte jo selvflgelig i at jeg satt p venterommet og ventet p en psykolog som aldri kom. Jeg flte meg s dum, dette hadde aldri skjedd fr. S i smlig panikk gikk jeg fort ut og rett p City. Jeg pleide alltid ringe hvis jeg ikke kunne komme, og i skam sa jeg til meg selv at jeg skulle ringe p mandagen som kom. Noen dager senere fr jeg et brev der det str at jeg m ringe si ifra om jeg vil beholde psykologen min. Hvis ikke jeg gjorde det innen den og den dato s tvangs skrev de meg ut. Nr jeg tenker p det brevet, blir jeg klam i hendene og blir stressa. Jeg skjnte ingenting. Ville de ikke hjelpe meg mer, tror de ikke p meg. Alle slags userise og sinnssyke forklaringer gr igjennom tankene. Dette frte til at jeg ikke ringte p hele uken. I tillegg til at jeg ikke svarte psykologen min nr h*n prvde f kontakt med meg. Dere ser hvor dette ender, jeg ble tvangs utskrevet.

Det tok meg kanskje noen dager fr jeg sa det til mamma, men det tok enda lengre tid fr jeg kontaktet legen. Tror det tok minst fire mneder fr jeg klarte ringe legekontoret. P dette tidspunktet er jeg ganske nedbrutt og det har akkurat blitt desember. Frste legetime fr jeg ikke fastlegen min, og jeg fr beskjed om ta med meg epikrisen jeg fikk etter utskrivning. Akkurat som om han ikke kunne sjekke det p nettet. Andre legetime, fortsatt hos samme legen, men ikke fastlegen. Denne timen har satt seg veldig hardt hos meg, og jeg vil si h*n dela hele julen min. Hele timen er et helt surr og mange deler av samtalen m jeg ha fortrengt. Det jeg husker best var nr han fortalte meg at jeg var drlig takle ting, og at jeg burde innse at jeg var det. Nr han snakket om dette nevnte han dette om og om igjen. Det fltes som noen stakk meg flere ganger med kniv i hjerte. Jeg kaldsvettet, skalv i hendene, hjerte hamret, trene presset p, men fremdeles satt jeg der stiv som en stokk og tvi holdt hendene for at han ikke skulle se noe tegn til svakhet. For jeg er jo ikke drlig p takle ting. Til slutt kom vi til den parten der jeg skulle sprre om ny psykolog. Dette fikk jeg som svar, "nr du kommer hit neste gang, m du ha 3 gode grunner for ske til psykolog. Nr jeg hadde tenkt ut 3 gode grunner, kunne jeg ringe legevakta og be om en ny time. P dette tidspunktet var jeg i sjokk. Det var s mye som gikk igjennom hodet mitt. Jeg flte meg som en sekk med poteter som ingen ville ha. Jeg hadde s lyst til grine, men jeg var bde sint, lei meg og mlls.

Dette frte til at jeg gikk p en skikkelig smell. Jeg brt sammen en halvtime etter jeg sto opp p lillejulaften. Mamma trodde det var fordi jeg hadde mensen, men det var nok fordi jeg fortsatt tenkte p det. Etter det mte har jeg vrt sint. Jeg er aldri sint, og som en jeg kjenner sa, det er lurt vre litt sint i blant. Aner ikke om denne personen leser bloggen min. N skjnner jeg hvorfor, for hvis man er sint n og da, s kommer ikke alt p en gang. Fra n av skal jeg prve vre sint en gang i mneden, hehe.

Til slutt, jeg fler jeg har vrt den drligste vennen i det siste. Jeg har kun fokusert p meg selv, kun sagt ja til det jeg klarer. Jeg har sagt mange dumme ting, jeg har satt forventinger som kanskje er for store. Jeg har konfrontert mennesker jeg er veldig glad i, fordi jeg orker ikke flere lgner. Mange sier at enkelte ting sier man bare ikke, men hvorfor er det slik? Hvorfor m man alltid gre alle med hrene? For til syvende og sist, s blir man angre p det man ikke har sagt eller gjort. Da kan man sitte der med skyldflelsen over ikke ha advart og vrt en ekte venn. Selv om det kan fre til at man mister en stor del av hjertet sitt. Det er en slik venn jeg vil ha, derfor kommer jeg alltid til gi det til mine venner. Gi dem den vennen jeg aldri fikk nr jeg trengte det mest. Nr man har kommet til et slikt punkt, s m man velge mellom vre seg selv eller late som man er noe annet. Og jeg velger vre meg selv, fordi jeg vil at alle rundt meg skal vre ekte, uansett hvor vond sannheten mtte vre.

Beklager for en lang og kanskje litt uforstelig tekst, som kanskje ikke gir mening for alle. Har bare alt for mye p hjertet. Og har virkelig prvd f noe ut p bloggen uten at jeg skal fle det blir for falskt eller kjedelig lese. Ikke at jeg vet om denne ranten er kjedelig. Ville bare dele litt av mine opplevelser det siste halvret p en mer rlig mte. Som en slags ny start. For jeg har en plan fremover og er ganske komfortabel med tenke p den uten f angst. Noe som er veldig befriende.

Er det "lov" vre noe annet enn Kristen og Atheist i Norge?

Har ikke blogget p en evighet n, og har ikke hatt motivasjonen i det hele tatt. Utallige innlegg har blitt halvveis skrevet ogs lagt til side som et utkast. Slik at jeg kanskje en dag skal ta de opp igjen. Det er s mye jeg vil dele om meg selv, for styrke meg selv og vise at jeg aksepterer den jeg er. Jeg har lyst til gjre det, ikke for oppmerksomhet, men for min egen del. Det er vanskelig, for jeg kommer til bli s sett ned p, jeg kommer til bli spurt tusen sprsml. Og det vil jeg ikke. Jeg vil ikke ha tusen folk som vil overbevise meg om at det jeg tror, str for og mener, ikke er meg eller er drlig. Dette gjr meg frustrert, fordi jeg er et menneske som liker dele mine tanker med andre. Uten at jeg skal bli utsatt for forkastelige sprsmlstegn fra uvitende og trangsynte mennesker. Det er nesten s jeg m si, "kan ikke vi alle bare vre venner".

For mange r siden, skulle jeg skrive et innlegg om hva jeg tror p. Alle de sm bitene hadde falt p plass, og jeg flte meg hjemme blant troen min og ville dele det med alle. Etter jeg var ferdig skrive dette innlegget, viste jeg min bestevenn, hva jeg skulle legge ut for hele verden til se. P denne tiden var det ikke mye konsekvenstenkning (naiv som de voksne liker kalle det). Derfor var svaret jeg fikk uforventet. Jeg ble p det sterkeste frardet legge det ut. Nettopp p grunn av all hatet jeg ble f av samfunnet. Dette gjorde meg frst litt irritert p bestevennen min, men n senere veldig takknemlig.

For nr jeg ser meg rundt her jeg bor og nr jeg bruker internett. S ser jeg kun hvor kynisk mennesker er. Ikke alle, men en god del av dere. S og si alle er opptatt av vite hva naboen gjr feil. Det virker som om ingen orker lfte en finger for ta et oppgjr med jeget. Hvorfor er vi s opptatt av forvandle og sette en stopper for hvordan en enkeltperson oppfatter seg selv? Hvis den personen har det kjempebra og trives med sin oppfatning av livet uten gjre skade for andre, hvem er du til dmme da? Bare slutt med det. Hvor mange er ikke redd for vre seg selv, p grunn av folk som holder p slik? Jeg er en av dem. Jeg vet hva jeg vil, hva jeg tror p osv, men nr jeg ikke fr delt dette med andre, fr jeg ikke vrt meg selv. Selvflgelig ikke alle liker dele ting om seg selv, og det er greit, men jeg gjr det.

De fleste som kjenner meg ganske godt, vet hva jeg tror p. De har ingenting imot det og prver heller ikke overtale meg til ha en annen "religion". Tross alt er jeg fortsatt meg selv. Hadde det vrt farlig eller ondskapsfullt, ville jeg nok sttt her uten de gode vennene jeg har. Familie er en annen ting. Mamma og pappa vet det. Det virker som den eldre generasjonen har vanskeligheter med akseptere og tilpasse seg. Slik har det sikkert vrt i alle tidsepokene for oss ungdom. Men i den farten verden utvikler seg n, m man nesten bare vre litt tyelig og prve se ting fra flere vinkler. Alle er s rask p dmme andre, fr man i det hele tatt nr tenke over at, "her er det et individ som ogs har en historie".

Ikke alle "velger" flge mengden og ikke alle er hyper norske patrioter. Jeg er bare lei frustrert over situasjonen i Norge, og kultursjokket bde vi og innvandrere opplever. For guds skyld, vi som er s fornuftige, vi trenger ikke se ned p mennesker for vise at vi tror p noe bedre. Er ikke vi for det meste et Kristent land? Synes det er s morsomt nr jeg leser alle disse kommentarene om sende de ut av lande, alle er terrorister. Hvor ble det av den Kristne tro der? Jeg ser ikke noe til denne skalte barmhjertige samaritanen alle snakker s godt om? Hele greia med at jeg tar dette som et eksempel, er for at dere skal forst hvorfor jeg ikke vil st fram med synsretningen min. Rett og slett fordi jeg er redd for bli snakket til p samme mte. Ingen fortjener bli forhndsdmt utfra religion.

M bare beklage for en lang tekst, som kanskje ikke var s super organisert. Hadde bare s mye bygd opp p lager og prvde f det meste i samme post... 

Stolt av meg selv!

Jeg er skikkelig stolt av meg selv. Helga som var tok jeg buss i 6-7 timer for vre med min bestevenninne i Troms! Hadde forferdelig angst for ta bussen, men med litt hjelp fra en av mine gode venner her i Alta ble det litt lettere. Var ikke langt ifra droppe hele turen, bare fordi jeg var kvalm og helt uggen i kroppen. Nr jeg sto p busstoppet og ventet med min gode venn, kjente jeg at alt av luft tilfrsel snevret seg igjen og jeg fikk ikke puste ordentlig. Hadde et lite angstanfall, men klarte likevel sette meg p bussen, for s samle meg.

Det er helt utrolig at jeg klarte det, uten f et panikkanfall. M si jeg var i lykkerus! Frste gang p lenge at jeg har klart oppn noe som kommer til gjre det mye lettere for meg i hverdagen. Fler jeg kan ta buss n uten fle meg super crap! Smbagatell for mange, men dette er noe jeg har slitt med i flere r og det kjennes s godt komme seg over den kneika.

Ellers s har jeg gjort ting jeg har vrt svrt ukomfortabel med, bli kjent med nye folk. Tror jeg fikk et lite kikk og mer selvtillit av bussturen. Fordi vanligvis ville jeg aldri tatt kontakt og bare hoppet ut i ting p denne mten.

Har hatt det alt for koselig med min bestevenninne i Troms og jeg savner byen og henne s utrolig mye. Vurderer flytte dit, for bare starte p nytt, og kanskje f litt nye perspektiv i livet. Det eneste som vil bli vanskelig er skaffe seg nye behandlere innenfor nav og psykiatrien. Jeg er s fornyd med den hjelpen jeg fr her i Alta at jeg er redd for miste de personene som har hjulpet meg igjennom s mye. For de er noen fantastisk tolmodige mennesker og fortjener virkelig en gullmedalje!

Ogs kommer jo det som en av de strste grunnene til at jeg vil flytte, musikk. Traff noen black metal head's, som var kjempe trivelige og jeg kjenner alt for f som forguder black metal p samme mte som meg. Vil ogs begynne med musikk igjen, band og snt. Musikere vokser ikke p trr her i Alta, ihvertfall ikke den sjangeren jeg er interessert i spille.

Ogs fler jeg at jeg er alt for fast satt p gamle rutiner. Vil oppleve nye ting, i en by der ingen kjenner meg. Ikke at jeg har et alt for drlig rykte, men det har skjedd en del misforstelser. Jeg trenger se nye ansikt, jeg trenger f litt nye innspill. Folk som tenker annerledes er det mest interessante i verden. Jeg trenger utfordre meg selv mentalt og kanskje litt filosofisk.

Har hatt lyst flytte veldig lenge og jeg begynner kjenne at jeg kanskje er klar for det n. Folk jeg kommer til savne, dere vet hvem dere er. Det skumleste er ikke kunne reise hjem p bare to timer eller at jeg ikke blir f foreldrene mine p besk, s alt for ofte. Det vanskeligste blir vel ikke se lillebror. Ogs blir jeg savne bare chille p barila med de f vennene jeg har her i Alta.

Det eneste som spiller rolle n, er vel flge mageflelsen. Akkurat n etter ha tenkt over det, fr jeg ikke noen stygge flelser av tanken p flytte. S vi fr se hva som skjer...

Panikkanfall

N begynner det bli en liten stund siden jeg har blogget. Det har skjedd alt for mye og jeg merker det alt for godt, bde fysisk og psykisk. Har nettopp ftt tildelt AAP (arbeidsavklaringspenger) og begynt finne noe jeg kan gjre i ukedagene. Jeg er utrolig stressa og kvalm. Klarer ikke spise ordentlig pga av at angsten gr utover det fysiske. M si at jeg er utrolig stolt over meg selv egentlig, etter ha blitt kastet rundt p mter og slikt i et halvt r n.

N sitter jeg skriver fra telefonen og jeg er helt skjelven. Det er lenge siden jeg har gruet meg til g ut dra for bare snakke med psykologen, men n gjr jeg alts det. Tror jeg har skjrt meg selv litt for hardt i det siste. Har vrt s trtt, forvirret, glemsk og kvalm. I tillegg har hjerte mitt hoppet ugjevnt s og si hele den uka som har vrt. Det er skummelt og jeg er redd for f slag nr som helst.

Det kommer til skje s alt for mye i sommer. Ok, nr jeg mener mye, s mener jeg mye for meg. Hvis jeg skulle blitt satt ut i 100 % stilling, hadde jeg nok endt opp med kutte kontakten me alle og ikke ville dra ut i det hele tatt.

Dessverre har jeg flt meg slik i det siste. Helt siden onsdag i forrige uke har jeg vrt hjemme s og si hver dag. Bare noen sm turer ut for f tak i mat. Hadde et veldig stygt anfall etter et mte p Aksis, orker ikke g s mye inn p detaljer, men informasjonen jeg fikk ga meg sjokk. S i slutten av mte var det slik at jeg bare, "okey, greit, mhm, ja, nei, hade", for s g ut raskest mulig. Nr jeg endelig var ute, kom panikkanfallet med full trkk! Alt rundt meg var ondt hre p, det svei i ynene, jeg klarte ikke puste. S jeg tok i headsettet for f vekk alt av lyd rundt meg. Siden jeg ikke hadde noen til hente meg akkurat der og da, s mtte jeg bare bite tennene sammen og g hjem s raskt jeg kunne. 20 min spasertur med panikk i kroppen er ikke godt. Det er som g med gangsperre og muskler som er full av melkesyre. I tillegg til at man nesten svimer av fordi man ikke klarer puste.

Nr jeg endelig kom in dra, mtte jeg bare sette meg ned i den skitne trappeoppgangen min for f puste. Etter ha kommet inn og lagt meg ned i senga. Kunne jeg endelig bare la trene trille og banne litt. Jeg kjenner ikke til noen annen smerte som er vrre.

Etter en time til sammen med skjelving og snrr, klarer jeg endelig roe ned. Tror det gikk bare gikk knappe 10 minutter etter anfallet, fr jeg sovnet av. Midt p dagen. Tror jeg vknet i fire-fem tiden, men flte meg enda helt crap.

Poenget er, jeg har enda ikke klart roe helt ned igjen etter onsdagen, og har flere ganger hatt sm angstanfall innimellom pga kjempesm bagateller. Har heller ikke ftt til trene, fordi jeg er s utmattet. Jeg blir s sint! Har brukt mange uker n p eksponere meg for smting og litt strre problemer og enda klarer jeg ikke unng slike ting. Vil bare fle at jeg ikke skal kveles hele tiden.

Det er ogs s hysterisk morsomt av og til. Akkurat n sitter jeg og venter p at husverten skal komme ned og fikse en stikkontakt. Jeg skjelver, er redd og prver finne en lsning p hva jeg skal gjre for ikke f et angstanfall nr husverten kommer ned. Jeg tenker over alle mulige helt bisarre scenarioer som kan utspille seg.

Men en dag, skal jeg klare gjre det jeg vil uten at angsten sier nei..

Problemer forrsaket av angst?

N begynner til ordne seg med konomien og jeg kan snart leve som et normalt menneske igjen. Hater ikke kunne fikse ting som er delagt, ikke kunne kjpe nye vintersko, vinterjakke osv pga konomien. Jeg har gtt uten brbar pc n i et halvt r snart, fordi inputen til laderen min er delagt. Ingenting er galt med pcen, men jeg kan ikke lade den. P grunn av at jeg har gtt over til bruke tlf til s og si alt, har den begynt streike. S det er bare et sprsml om tid fr den sir god natt. Kan ikke hre p musikk p spotify og vre p facebook samtidig eller andre apper, for da stopper musikken og jeg m g skru den p inne p spotify. Tror prossesoren p mobilen min begynner si litt i fra. En annen ting er at jeg kan kun lade mobilen fra en pc, den vil bare ikke lade gjennom en vanlig stikkontakt. Ogs har jeg jo selvflgelifg xbox og tv, men har ikke tastatur skrive p til det, s alt tar hundre r skrive. Heldigvis har jeg en kjreste som har en fungerende stasjoner pc som jeg lner av og til.

Takket vre skikkelig god hjelp fra nav, kan snart endelig f et levelig belp i mneden. Snn at jeg slipper tenke p absolutt alt jeg invisterer i. Fordi jeg har en del utgifter i og med at jeg gr til psykolog, betaler husleleie og har to katter som trenger dyrlege timer av og til. I tillegg har jeg ftt problemer med hjerte og hjerterytmen min, og skal snart til utredning for det. S jeg aner egentlig ikke hvilke utgifter det kan medfre. Hrt at man kanskje m bruke blodfortynnende for unng blodpropp i hjernen, hvis jeg har arytmi. Leste ogs at det kan skyldes for mye stress og angst. S den 10.mai skal jeg f en R-test festet p brystkassa for mle hjerterytmen min over en litt lengre periode. Huff, hper den ikke er stor og lager masse lyd. Hvis der er noen som leser bloggen min og har gjort dette. Vil jeg gjerne hre litt om hvordan det fungerer og hvor lenge den evntuelt er p

Kanskje dere vil vite litt mer om hvordan dette startet? Rett etter jul begynte det, men jeg hadde merket noen sm ugjevnheter fr jul, hvis jeg kan kalle det for det. Husker ikke om det var i februar eller slutten av januar, men plutselig en kveld s bare hammret hjerte mitt veldig sterkt i utakt. Jeg m innermme at jeg var veldig redd og begynte med en gang ske opp p google hva det kunne vre. Nr jeg fant ut at man kunne f blodpropp i hjernen ble jeg bare enda mer nervs. S fant jeg noe p NHI, og det sto det at det kunne skyldes stress over langt tid eller rett og slett ubehandlet angst. Det ga mer mening for meg, og jeg klarte endelig sove.

Nr jeg vknet var det enda der, s jeg leste meg litt frem om at slike "anfall" kunne vare alt i fra 1 dag, til 7 dager til opp mot to uker. S jeg kontaktet legen og fikk en hastetime tidlig p morgenen. Nr jeg kom dit skjekket jeg blodtrykket, tok blodprver som skulle skjekke kolestrol og alt mulig rart og til slutt ble jeg festet til en EGK-maskin for mle hjerterytmen. Det som var s rart at alt var normalt av blodverdier, blodtrykket mitt er perfekt og ingenting rart ble tatt opp p EGK testen. S jeg ba om bli sendt til spesialisttjenesten for nrmere underskelse. Bedre frevar liksom.

I mellomtiden har jeg hatt disse anfallene av og til, men ikke like sterkt. Og nei, det ligner ikke p angst anfall i det hele tatt. Var p en konsert i helga med mye bass, og det var helt for jvlig. Hadde stresset ganske mye den dagen, s kanskje det fikk fram et anfall. Uansett, nr jeg sto blandt publikum fltes det som om hjerte ikke ville sl og at det enkelte ganger prvde rive seg ut av brystkassa. Det blir morsomt eller kanskje ikke morsomt, se om angsten min faktisk har gitt meg arytmi eller hjerteflimmer. Hpe det heller er angsten enn at det er noe jeg ikke kan bli kvitt.

Ogs har jo to nydelige innekatte som jeg enda ikke har ftt kastrer eller skjekket tennene p. S det blir fint nr jeg fr skjekket det og fr det unnagjort. Grunnen til at jeg blir kastrere innekattene mine er fordi, nr de har lpetid er de ekstremt plagsomme og lager mye brk p natta. Heldigvis etter mye spraying me vann, s har det roet seg litt, men man m fortsatt reise seg opp av senga noen ganger midt p natta. I tillegg tenker jeg at, hvis jeg skal vre s uheldig at de stikker av, s blir de ihvertfall ikke gravide. En annen ting er jo livmorhalskreft, noe som jeg egentlig ikke kan gjre s mye med, og det kan resultere i at jeg m avlive en av dem. Det vil vi ikke ha noe av!

Angst har gjort snn at mye av mine planer har blitt kanselert. Gleder meg til kunne kjpe mat uten tenke p hvor mye penger jeg kan bruke i uka. Kanskje jeg kan reise litt mer og dra p festivaler. Vurderer ogs hre med nav om det er mulig spare til kurs, foreksempel makeup-kurs eller spesial-effekt kurs. Tror ogs at nr jeg fr vekk alt det konomiske stresset, s vil jeg klare  fokusere mer p bli frisk og ta de takene som trengs for n de mlene jeg har bestemt meg for.

Fler at jeg blir blogge mer fremover enn det jeg har gjort p flere r. Vil si at det er en god mte, spesielt for familien min, f en bedre forstelse over hva jeg har gtt igjennom og gr igjennom. I tillegg vet jeg at der er mange som er nyskjerige p hva jeg holder p med og hvordan jeg har det. Tenker p alle venner bekjente som jeg ikke har s alt for mye kontakt med. Til slutt, hvis noen har sprsml angende angst osv, s er det bare sprre i vei.

Kunnskap og forstelse

Er det noe jeg brenner for, s er det f mer penhet angende psykiske helse. Ikke bare i skolen, men s tidlig som barnehagen. Nettopp fordi alle som sliter blir ofte s veldig missforsttt. Eller s kan ingen sette seg helt inn i hva det dreier seg om. De sier jo at flere og flere blir psykisk syke og det dyves s mye ned og ikke alle tar seg tid til f kunnskap om det. S hva gjr man egentlig med dette problemet, fordi det er et veldig stort problem. Jeg tenker bare p alle de som ikke klarer jobbe og fr det enda vanskeligere, kun fordi samfunnet er s uviten. Man fler seg ofte malplassert, fordi det ikke finnes forstelse (ikke ta det for bokstavelig, det finnes litt forstelse).

Staten gjr egentlig ikke s mye med dette, og jeg ser ikke ofte at noen er forkjempere for dette omstridte temaet. Det kommer liksom ikke fram i media, som det burde. Noen ganger i blant er det kanskje en avisartikkel om en kjendis, som sier de har slitt med depresjon og selvmordstanker. Greia er at, man hrer sjeldent at noen str frem nr det blser mest. Det er kun nr de har ftt seg en ny start og sykdommen har lagt seg. Tror egentlig dette bidrar til at det kun er lov st frem nr man er blitt frisk. Jeg fler ihvertfall at jeg er veldig alene om fortelle at jeg har det helt for jvlig til tider.

Hvis systemet bare hadde lagt psykisk helse inn i pensum, oms som et fag uten karakterer. Et fag der elever kan reflektere og lre om hvorfor ting kan bli slik, og viktigst av alt, hvordan man kan takle det, f hjelp og forholde seg til det. Jeg har selv mtt s mange kommunikasjons vansker nr jeg skulle ha fortalt dette til mennesker som omges meg. Nettopp fordi de ikke kan sette seg inn i situasjonen. S nr du egentlig er p nippe til gi opp alt hp og trenger noen snakke med. M du bruke en evighet p forklare hva sykdommen er, fr du fr sjansen til bli forsttt.

Folk kan si, "ja, jeg fler meg veldig nede av og til jeg ogs, jeg forstr". Det gjr de ikke, fordi nr du har flt i 3-4 mneder at jeg gidder ikke mer, ingenting gir mening, alle hater meg, jeg hater meg selv, skulle nske jeg var bare kunne d n. Da forveksler de mellom det bare ha en drlig dag og det faktisk fle seg helt dass. Jeg prver ikke si at man ikke skal vise medlidenhet tilbake, men har man ikke depresjon burde man vre fortsiktig med hva man sier. N hres jeg jo veldig trass og trangsynt ut, men dette er en flelse som de fleste psyke kjenner seg igjen i. Dette frer ogs ofte til at man holder det for seg selv, fordi man vil ikke at andre skal fle at deres problemer er "mindre verdt", enn dine.

(Flte dette sitatet egentlig ikke passet dette innlegget, men heller mitt forrige innlegg. Mtte bare ta det med uansett)

Det er masse positivt som kunne kommet ut av mer lrdom og kunnskap. Selvmords statistikken ville sikkert gtt ned, staten kunnet spart masse skattepenger p at folk ikke gr p nav, frre hadde begynt ruse seg, folket hadde blitt mer pent, det hadde blitt mindre sykemeldinger og det hadde blitt mindre dropouts p skolen. Viktigste av alt, tusenvis av familier hadde sluppet miste noen de er glad i brtt og uten forvarsel.

Grunnen til at jeg ikke gr p skole...

Som alle vet s er jeg veldig kreativ og liker skape ting. Jeg har lenge prvd finne et normalt yrket som kan funke for meg, men det gr bare ikke. Jeg blir rett og slett ulykkelig med tanken p kun f meg en jobb for kunne forsrge meg. Det er nok mange som fler det slik. Man skal liksom vre s perfekt i dagens samfunn, og det er kun en "riktig" vei g, nemlig vgs og hyskoler. Du skal alts i en alder av 15/16 r klare velge et yrke, som du skal ha for resten av livet ditt.

Nr jeg var 16 og skulle ske p videregende, visste jeg egentlig ikke hva jeg ville bli. Er det da riktig ske skole? Jeg var jo bare et barn, uansett om man trodde man var voksen. Tror egentlig den eneste grunnen til alt jeg har gtt utallige linjer, er fordi det er det som forventes av ungdommer n til dags. Vi skal bli voksen over natta, og ta store valg som blir pvirke oss resten av livet. Vi er ikke modne, vi er ikke voksen og de fleste av oss vet ikke en gang hvorfor vi skte p den linja. Kanskje det var fordi kompisen valgte det, eller fordi vi hrte at lnnen var god eller fordi man blir pesset av lrere og familie.

Jeg si at skolesystemet er drlig tilpasset alles psykiske velferd, hvis man kan kalle det for det. N har det jo kommet en "fin" regel om at det kun er lov ha 10% fravr fra hvert fag. Det vil si at hvis man er borte fra sm fag i bare 4-5 skoletimer i lpede av et helt skoler, stryker du (hvis jeg ikke tar helt feil). De argumentene de kommer med for at dette er bra for de som gr p skolen, er tynne. En ting jeg har hrt er at det blir enklere for lrere gjre jobben deres. Jeg beklager virkelig til alle lrere dr ute, men dere har valgt yrket deres selv, men jeg skjnner at det ikke lett vre en god lrer  f uinteressert, hormonfylte elever til flge med i timen. Det kan jeg forst, men gjre fravrs grensa s lav at flere dropper ut, er ikke lsningen. Skal liksom ikke skolen vre en plass som skal hjelpe deg oppn dine drmmer?

Jeg husker veldig godt selv hvordan det var nr jeg var p mitt vrste og gikk p skolen. Lrerne var faktisk de som hjalp meg mest med holde humret oppe, ikke det hjelpeapparatet rundt. Det hjelper ikke slenge i trynet p en psykisk syk person at, "hvis du ikke mter p skolen hver dag n, s blir du utvist fra skolen eller du m slutte p skolen". Vi er fult klar over det, vi tenker p det hele dagen, spesielt fr vi skal legge oss. Det blir til slutt et s stort problem at du blir redd for mte disse voksne personene, som egentlig skal hjelpe deg. Man sitter med en vond klump i magen og venter p neste varselsbrev. Til slutt s kommer man til det punktet at man m gi opp. Det er det strste nederlaget. For vi har s lyst, men vi kan ikke bare legge fra oss tanker, vi kan ikke si at, "i dag skal jeg ikke ha angst eller vre deprimert".

Skolesystemet og samfunnet generelt har ikke tid til oss. Og hvordan skal vi da kunne vre toldmodig med oss selv og ta alle de sm skrittene. Nr systemet vil at vi skal hoppe hundre menter for at de skal spare ressurser og tid. For det er akkurat hva denne fravrsgrensa er for, at systemet skal spare penger.

Det strste problemet som ingen tar tak i, er registreringen av fravr. For f dokumentert fravr m man ha en legeerklring for at du har vrt syk i mere enn 3 eller 4 dager. Dette gjelder influensa, knekte bein eller andre ting som er fysisk. De har enda ikke kommet opp med et system som funker for oss som er psyke. Vi kan ikke bruke 150 kr flere ganger i uka for dra til fastlege eller legevakt for f et papir p at vi ikke klarer komme p skolen. Tross alt s er man student og fr kanskje ikke mer enn 3600-7000 kr i mneden leve for. I tillegg s er du s langt nede at du ikke klarer registrere alt s det blir gyldig. En annen ting er at psykiske sykdommer ikke er regelmessige.

Noen ganger s lurer jeg p hvem som kommer opp med slike regler? Etter min mening s tenker de ikke lengre enn nesa si, og har mest sannsynelig ikke mtt motgang i livet. For bli behandlet p denne mten er ikke akseptabelt, og det er urettfedig at vi skal fle oss som en byrde for samfunnet. Ingen kan noe for at de har det som de har det, enten det e problemer hjemme, mobbing eller at man har psykiske lidelser.

23.04.2016

Det begynner bli veldig lenge siden siste jeg skrev om hva som skjer i livet mitt. Ting har begynt roe seg ned og jeg fler meg endelig litt hel igjen. Har mistet snn 90 prosent av vennene mine, men jeg tar det egentlig ikke s veldig tungt. Heller mer forfriskende enn det jeg hadde forventet. Det er godt endelig se hvor jeg har folk og kunne bestemme meg for at slike mennesker vil jeg ikke ha rundt meg. Det eneste jeg aldri vil komme over er vel det oppdage at folk ikke er hvem de fremstr som. Frst sier de det ene s gjr de det motsatte. Jeg er ikke den frste som har opplevd dette og jeg synes det er synd at det skal vre snn. Synd at man m droppe venner fordi de gjr ting som pvirker deg s negativt at det delegger dagen din.

Det tar litt tid bearbeide nr du har kjent noen i s mange r ogs blir alt snudd p hodet. Du kjenner liksom ikke igjen vennene dine, det er som snakke med en totalt fremmed person. Alt det man har gjort, stilt opp og vrt der i tunge stunder, blir glemt. Ikke at jeg vil ha noe tilbake, men litt respekt fortjener alle. Jeg hper bare at de kan lre av sine feil og selvflgelig har jeg lrt av mine, for jeg er heller ikke perfekt, tvert imot.

Ogs har jeg hatt litt fremgang med angsten min og det er en helt fantastisk flelse. Klarer g shoppe alene, ringe og ta telefoner uten feige ut eller legge p, begynne legge planer uten bli livredd. Dette hres sikkert ut som sm bagateller for "vanlige" folk, men det er et ganske stort hinder for meg. Selvflgelig har jeg kjempemasse jobbe med enda, men det er i alle fall en start.

Ogs vil jeg bare takke familien min for vre s tlmodig med meg. Husker en gang for ikke s veldig mange mneder siden, s var jeg s langt nede at jeg sendte en melding til min mor om hvordan jeg hadde det. 1 time og 45 minutter senere var mamma og pappa i Alta. Grunnen til at mamma blei s engstelig var fordi jeg hadde skrevet til henne at jeg ikke ville leve mer. Tror faktisk det var frste gangen jeg kontaktet mamma i en snn sammenheng. Er veldig glad for at de bryr seg s mye, fordi man vet jo egentlig aldri. Kanskje man en dag faktisk gr s langt at man ikke bryr seg mer. Det kunne om s vrt da jeg sendte melding. Synes alle foreldre skal ta psykiske lidelser like alvorlig som om noen fr hjertefeil eller kreft. For en dag s gr det galt og da nytter det ikke si det gr bra, ting ordner seg, jeg ringer deg senere osv.

N ble jo dette inlegget veldig frem og tilbake, men hper dere liker lese hva jeg tenker og mener og bla, bla, bla...

 

Generalisert angstlidelse, panikklidelse, moderat depresjon og agorafobi..

Det er ikke s mange som er pen om sin psykiske helse. Jeg forstr hvorfor ogs, nr det finnes s mange trangsynte mennesker som ikke tror det finnes noe som heter angst, depresjon, personlighetsforstyrrelser og psykoser (bare for nevne noen f). De ville heller beskrevet det som lat, usosial, pysete, ustabil eller ubestemt. Hvorfor er det slik egentlig? Nemlig fordi det fremdeles i mange land og kulturer sees p som tabu. Man skal heller holde det for seg selv. Ikke at dette er bra i det hele tatt, men det skjer fortsatt i Norge i 2015. Mange er ogs redde for at flere vil bli psykisk syk om det blir mer penhet om det. Vi lever i 2015, snart 2016. Vi trenger mer penhet.

Psykiske lidelser har eksistert siden mennesket "satte sin fot p jordas overflate", til og med enkelte dyr kan ha psykiske lidelser. Nr vi mennesker begynte forske p psykiske lidelser ble det brukt umenneskelige metoder for behandle pasienter som ble sett p som gal. Dette har nok alle hrt om, s jeg orker ikke g mer inn p det. Poenget er, vi har kommet s langt i forskningen at vi faktisk har medisiner, eller forskjellige typer kognitiv terapi for hjelpe mennesker som sliter psykisk. Da spr jeg dere igjen, hvorfor er det fortsatt s tabu belagt? Hvorfor er vi ikke villig til innfre kunnskap om dette i skolen, som et pensum? Da kommer vi til det med at flere kommer til bli psyke. Grunnen til at flere kommer til bli psyke (kan jeg kalle det for det?), er fordi flere kommer til ske hjelp. Er det ikke bedre at folk sker hjelp, enn at de dropper ut av skole, mister jobben, begynner med narkotika eller begr kriminelle handlinger?

Ikke fr jeg begynte p tredjeret tok jeg tak i problemene mine. Nettopp fordi jeg trodde det var snn mentaliteten min skulle vre. Det var da jeg fortalte familien min at det var noe som ikke stemte med mten jeg tenkte p. Jeg gikk ikke p skolen fordi jeg ikke turte dra. Hver minste detalj rundt meg ble analysert for farer og jeg endte opp med lage en slags mur rundt meg selv. Nr jeg bodde hjemmet ble jeg alltid kjrt til skolen fordi moren min jobber der. S jeg fikk liksom aldri utfordret angsten min, og jeg satt egentlig p pause knappen. Det jeg husker fra nr jeg bodde hjemme var at jeg kunne f skikkelig hjertebank og ondt i kroppen for ingen som helst spesiell grunn. Noe som jeg n vet er starten p et angst anfall.

Det jeg tror er grunnen til at jeg har utviklet angst er fordi jeg alltid har hatt store forventninger til meg selv og at andre har store forventninger til meg. Bare tanken p feile er min strste frykt. Og de tre siste skolerene mine har egentlig gtt mer og mer til H, ettersom jeg har fortrengt angsten og ikke gjorde noe med den. Jeg forventet at, "i morgen klarer jeg g p skolen", eller "jeg klarer g p butikken alene". Alle disse sm tingene, som hindrer meg gjre ting som jeg innerst inne vet ikke er en fare for meg.

Hvordan er det egentlig leve med angst? Vil si at det er et helvete, for si det mildt. Det verste med det hele er sitte igjen med flelsen av at du skuffer alle rundt deg og ikke minst seg selv. Man fr et tankemnster som vurderer hver minste detalj, person, lyd og lukt. Man fler seg ofte ogs konstant stressa over alt som foregr i livet. Og alle vet hva stress kan gjre med mennesker, man blir urolig, irritabel, depressiv, utmattet og ikke minst det gr utover spisevaner og svn. Noen ganger er jeg redd for f hjertestans fordi alt er et stort kaos.

I overskriften str det en rekke psykiske lidelser. Det er mine psykiske lidelser, som jeg m forholde meg til hver dag. Grunnen til at jeg skriver disse penlyst er for f mer penhet og mindre stigmatisering rundt psykiskhelse. Det er veldig viktig og jeg hper dette innlegget kanskje fr noen til ske hjelp om de sliter med noe. Ikke ndvendigvis angst, men generelt alt som setter en stopper for du/dere klarer fungere i dagliglivet.

Og til slutt, dette er ikke et rop etter oppmerksomhet. Det er ogs veldig trist at jeg faktisk m skrive at jeg ikke er oppmerksomhets syk. Nettopp fordi, man sier aldri til en med kreft eller andre fysiske sykdommer at de er oppmerksomhets syke om de forteller sin historie. Jeg gr til psykolog s jeg fr den hjelpen jeg trenger og er veldig fornyd med den hjelpen jeg fr. Bare slutt med se p oss med disse problemene som en byrde, fordi det er vi ikke. Vi er fantastiske mennesker p hver vr mte, akkurat som "normale" mennesker er fantastiske p sine mter. Vi kan alle bli friske, men nr man fr s mye undvendig motgang fra samfunnet, skjnner jeg at mange gir opp.

I'm so deep. I can't see myself anymore...

Alt for lenge har jeg gtt rundt fortrengt meg selv. Nettopp fordi jeg har vrt alt for opptatt med lage et bilde for andre, slik at de ser meg slik de vil se meg. Ikke hvordan jeg vil se meg selv. Det er skummelt tenke p hvor mye jeg har mistet meg selv, og hvor dypt det sitter. Det at man omgs mennesker som egentlig ikke er bra for en, og som fr meg til fortrenge meg selv. Mennesker som vil forme meg til vre deres perfekte dukke. Man blir s manipulert og opphengt i hva andre mener, at man stopper tenke p det som er bra for seg selv.

Jeg har blitt redd for vre seg selv rundt absolutt alle. Det ender med at jeg sitter klandrer meg selv for at jeg ikke er perfekt. Med vilje prver jeg ikke trekke s mye oppmerksomhet, slik at andre fr den endelse oppmerksomheten de trenger. Derfor bestemte jeg meg for prve noe nytt for en et par mneder siden, jeg skulle slutte late som lengre. Slutte med ikke st opp for meg selv. Det endte egentlig med at jeg hatet meg selv enda mer, fordi folk aksepterer ikke dem som tenker utenfor boksen. Jeg var p nippet til bare g tilbake til vre en gr liten prikk i mengden, men ombestemte meg. Kunne ikke bare gi opp n som jeg begynte finne fram til den gamle Viktoria. S jeg tok imot alt dritten med "glede". Uansett om det var vanskelig holde maska, uansett om jeg ikke kom til f sove. Akkurat n tror jeg at jeg er p et vendepunkt. Tror jeg, jeg er aldri helt sikker, men det er lov hpe. I fem dager n har jeg gtt rundt vrt likegyldig til alt. Har ikke hatt noe energi, har tvunget meg selv ut dra. Nettopp for ikke miste motet igjen, men bare presse meg selv til gi en god faen i hva andre mener.

I gr prvd jeg tenke over hvorfor jeg skal gi andre rett til dmme meg, p en mte som gr utover selvbilde mitt? Nr jeg tenker over det, s fr folk meg til dmme meg selv, fordi jeg hrer s mye rart at jeg nesten begynner tro p det selv. Alle har jo sine meninger, men for guds skyld, det skal da vre grenser. Jeg vurderer serist be alle jeg kjenner om slutte fortelle meg hva andre sier om meg, fordi jeg trenger egentlig ikke hre det. Hvordan i all verden skal jeg klare bli meg selv igjen om alle skal gi meg sladder om hvordan jeg ikke er. Ingen vet hvordan jeg tenker og ingen vet hvilke tanker du har. Nr man gr rundt sprer negative synspunkter om andre, skaper man et bilde av en person som ikke er dem. alle har uskrevne regler de tror p, men ikke alle har de samme normermene. Dette er noe samfunnet ikke klarer gni inn og skaper ofte store konflikter. For all del, enkelte normer burde alle flge, dere skjnner hva jeg mener. Vil ikke skape anarki i normene med dette innlegget alts.

Pluss i det siste har jeg ftt jeg en del stygge kommentarer p bloggen, selvflgelig anonyme, fordi folk eier ikke baller. Jeg synes det er virkelig rart at dere tror dere automatisk blir et bedre menneske, fordi dere ikke sliter psykisk, gr p skole og jobber. Det burde vre innforsttt at man ikke klager p andres valg, spesielt nr det ikke pvirker dere p noen som helst mte. Det jeg synes er mest smlig er klage p at skattepengene deres gr til mennesker som meg. For si det snn, vr glad at det faktisk gr til noen som faktisk trenger det, istedenfor de som faktisk svindler nav for flere millioner. Dessuten, skattepengene nyter alle godt av, det gr liksom ikke bare til nav (ikke vr s trangsynt). En annen ting, vr glad dere ikke er i min situasjon, fordi det er ikke enkelt. Hver dag, jobber jeg med meg selv, slik at jeg en dag skal kunne fungere i samfunnet. Slik at jeg ikke blir en "taper" lengre. Skulle gjerne sett dere si til en med leddgikt eller MS at de er en taper, fordi de ikke kan jobbe eller har nedsatt arbeidsevne. Psykiske lidelser er like jvlig, og er ikke noe man skal spke med. Det er tross alt folk som tar sitt eget liv, fordi de ikke klarer mer.

Jeg bare mtte f dette ut, og det ser ut som bloggingen fr meg til tenke litt klarer iallefall!

Komplisert

Fr jeg begynner jabbe, m jeg bare takke for den "sinnssykt" fine kommentaren i forrige innlegg! For vre rlig s underholder det meg mer enn det srer meg. Jeg finner det veldig morsomt at folk bruker sin tid p meg, selv om de missliker meg sterkt. At de orker lese bloggen min, gi meg hyere lesertall og lage drama som trekker mer oppmerksomhet. Forrige innlegg var laget for provosere, og for at jeg skulle f sagt det jeg mener. Jeg bryr meg fint lite om hva dere mener om hva jeg gjr med min fritid. Sorry, for at jeg ikke kan jobbe som et normalt menneske, gr til psykolog og gr p nav. Du som skrev denne kommentaren har mest sannsynlig baksnakket meg til alle du kjenner. Noe som jeg finner enda morsommere, fordi du orker bry deg om en person som bare sitter inne p rva og ikke gjr en drit. Det var det jeg skulle si XD

Skal ta opp et vanskelig tema, men samtidig et veldig morsomt tema. Dette er noe som vi alle kommer til oppleve, er involvert i eller har vrt involvert i. Skal ta opp mange vanskelige situasjoner, fordi vi alle m ta valg. Kommer til forklare en god del av hva som er bra og ikke bra for deg selv, eller den andre personen som er involvert.

Som jeg skrev i innledningen s kommer vi alle til oppleve dette. Nemlig det forplikte seg i et forhold. Det er ikke enkelt, og kommer aldri til helt vre stabilt. Jeg har lest mye i det siste og har ftt et par "aha-opplevelser", ting jeg ikke har tenkt p. Ting dere som leser bloggen min, kanskje ikke har tenkt p.

N har jeg nettopp kommet ut av et turbulent og veldig slitsomt forhold. Ikke bare for meg, men sikkert ogs for den andre parten ogs. Greia er, jeg personlig har egentlig ikke sett hva jeg har gjort galt ovenfor meg selv. Jeg sluttet bry meg om alt som hadde stor verdi for meg. Jeg brydde meg ikke om musikk, jeg brydde meg ikke om kunst, jeg brydde meg ikke om meg selv. Hvis man skal forvente at noen skal elske deg, m man jo for svarten klare elske seg selv ogs. Man kan ikke gi slipp p seg selv, og tro at all lykken skal komme fra det andre individet i forholdet. Alle skaper sin egen lykke.

Jeg har slitt psykisk s lenge at jeg ikke husker sist jeg flte meg snn nogen lunde stabil. Dette har gjort meg avhengig av sttte meg til andre. Alle har lyst vre uavhengig. Det gnager bde p deg og den du er i lag med ikke vre 100 %. For det frste, du fler deg crap hele tiden, for det andre, den du er ilag med fler seg sikkert enda mer crap, fordi de ikke kan fikse p problemet ditt. Det er ikke deres ansvar, det er ditt eget. Alle vet innerst inne, hva som skal til for vre den optimale deg. Okei, det er vanskelig, men man kan ikke gi opp.Dette er ofte en stor grunn til at par gjr det slutt med hverandre, nettopp fordi ingen av partene fler de strekker til og alt blir slitsomt. S jobb alltid med selvbilde ditt, aldri gi opp p deg selv.

Neste steg, rlighet. Jeg ser alt for mange som sliter med vre rlig med hverandre, og ikke minst rlig ovenfor seg selv om hva som ikke er fult s bra. Hvis man ikke har flelser for en person, hvorfor i all verden er man i lag med dem da! Hva er greia med det?.Jeg skjnner ikke hva som er s morsomt med smi p noe som ikke er varmt lengre? Det er ikke bra for deg, og er utrolig respektlst ovenfor den du er i lag med. Selvflgelig skal man alltid vre hundre prosent sikker p at man ikke har en drpe flelse igjen, fr man gjr noe med det. Og er man utrolig forvirret, vr i alle fall rlig om det. Prv finne en lsning i lag (dette omhandler begge parter for faen). Ja, det er vanskelig, men "get some balls". Et enkelt sprsml som fikk meg til tenke, "Hva gjr at du fortsatt er med denne personen?". Hvis alt er blankt og absolutt ingenting kommer i tankene, burde man virkelig se varsel signalene. I tillegg, hvis man begynner finne p unnskyldninger for vre med denne personen, burde du se et rdt flagg.

Sist, men ikke minst, gjensidighet. Hvis DU fler at det er ALLTID er DU som m ta initiativ til enten, fikse p ting, vre romantisk, sttte opp, gjre vanlige hverdagslige kjedelige gjreml eller simpelt hen finne p noe. Bare nope, nei, pakk tingene dine stikk. Ingen, jeg sir ingen, skal tillate seg selv vre den som alltid fikser opp. Man skal aldri forvente f alt servert p et slvfat, og slik er det i alle slags livs situasjoner. Hvis man tar, m man ogs gi tilbake. For si det snn, jeg har lrt min lekse, og kommer aldri til tillate noen ta meg forgitt.

Grunnen til at jeg tar opp akkurat dette temaet, er fordi jeg kjenner alt for mange, har lest alt for mange artikler, blogger, sett for mange videoer og hrt for mange historier om folk som ikke str opp for seg selv. Jeg synes det er trist og frustrerende. Ingen er perfekte, jeg vet det, men det kommer fortsatt til irritere meg. Og som jeg selv har funnet ut, alt er s mye enklere se, hvis man hrer det fra noen andre enn deg selv...

Skyllebtte

(INNHOLDET I DETTE INNLEGGET KAN VIRKE STTENDE. VENNLIGST LUKK VINDU OM DU IKKE TLER HRE SANNHETEN)

Jeg er bare s utrolig lei. Lei av mtte omgs med urlige mennesker. Mennesker som smiler og ler, som later som om de liker deg, men s snart de snur ryggen til er du ditt og datt. Dere tror det er greit ikke si det som det er? Dere er svake. Hvorfor gidder dere bruke energien p rote til andre sitt sinn? Kan dere ikke bare gjre litt mer produktive ting enn snakke negativt om andre? Hvorfor blande seg inn i andres liv, la det ligge for faen! Fokuser p deres eget, og tro meg, dere vil komme dere mye lengre. Hvis man skal kunne dmme noen, m de ha gjort deg noe personlig...

Dette gjelder ikke bare meg, og det jeg har ftt gjennomgtt den siste mneden/rene/livet. Dette gjelder alle som mter p denne typen mennesker. Mennesker som er svake og ikke klarer konfrontere seg selv, eller se den urlige og ndssvake refleksjonen sin speilet. Hvor mye skal til for at dere mter dere selv i dra og skjnner hva dere holder p med? Er det virkelig ndvendig blande seg inn i hva alle andre gjr? Hvis du ikke en gang klarer ta dette opp med vedkommende, hold kjeft, hold det for deg selv.

Jeg snakker ikke bare til mennesker jeg har blitt kjent med de siste rene, men alle som har vrt med p delegge meg. Dere har gjort slik at jeg har mistet meg selv. Jeg tr ikke vre meg selv, tr ikke g ut enkelte dager, fordi jeg er livredd for bli dmt for sm fille ting. Som jeg helt rlig ikke burde ha brydd meg noe srlig om.

Alle m ta valg som ikke er s populre for "allmennheten". Ikke at disse valgene angr dere, og ihvertfall ikke folk som ikke kjenner meg. G inni dere selv, og tenk over hva dette kan gjre med et menneske. Ikke alle tenker som deg og ikke alle tenker som meg heller. Det m vi alle bare akseptere, nettopp fordi alle er forskjellige.

Jeg har aldri vrt redd for si det jeg mener. Enkelte takler hre det, andre gjr det ikke i det hele tatt. Poenget er, man trenger ikke hive en skyllebtte tilbake, fordi man ikke tler hre sannheten. Jeg aksepterer at folk ikke liker mine valg, det gjre jeg. Det jeg ikke aksepterer er vre s smlig at dere ikke en gang tr komme til meg si det. Det spiller ingen rolle hvordan, over mld, en tlf samtalen, ansikt til ansikt. S mye dritt som jeg har ftt i lpede av mitt korte liv, er det ingen grunn til at jeg ikke takler det.

Ta ting med en klype salt, g litt inn deg selv. Tenk over hva du gjr, vr rlig med deg selv frst fremst. Ikke forvent at du aldri kommer til bli konfrontert om du baksnakker (MOBBER). Ingen fortjener bli behandlet slik, uten at DU har en faktisk konkret grunn. En sak har alltid flere sider.

Samtidig vil jeg bare si hvor takknemlig jeg er for de som str meg nrmest. Dere fr meg igjennom de mest dystre stunder. Det setter jeg utrolig stor pris p og kommer alltid til huske dere for dette (klisje much).

Til slutt

Fordi jeg har ftt nok...

La meg vre i fred for en gangs skyld....

Katt!

Om to mneder skal jeg adoptere en katt eller to av familien til bestekompisen min Glenn. Dette er noe jeg har nsket meg hele livet mitt og endelig skjer det! Helt siden jeg var liten har jeg nsket meg en katt, men p grunn av allergier i familien har vi ikke kunne hatt katt hjemme. Noe som er surt og kjedelig. Uansett, jeg gleder meg s mye at jeg nesten ikke klarer vente, det blir p en mte som en liten julegave fra dem, siden jeg egentlig skal f henne andre juledag. Desverre kan jeg ikke ta henne med til Alta fr nytt r p grunn av at jeg feirer jul hjemme. Slik ser katte kulle ut.

Dette er alle sammen, moren Lizzy eller Lissy vet ikke helt hvordan det skrives. De to kattungene som ligger p siden er jenter. I midten er siste mann i kullet, han er minst ut av alle noe som er rart i og med at han er gutt. Her er de en eller to uker gamle.

Dette var vel noen dager etter de hadde pnet ynene.

Dette er den lille pusen jeg skal ha! S nydelig at jeg nesten dr.

Ogs har jeg ikke funnet navn enn, s hvis noen har et forslag eller to, s gjerne legg igjen en kommentar. Enda en ting jeg lurte p er om det er noen som har innekatt, som har noen tips for holde de mest mulig aktiv? Hvis det er noen andre tips, bare si i fra!

OUT OF CONTROL!

Det er stygt!

Wooohoo, fikk hre at mine utvidede rer er stygge. Det er ganske normalt egentlig, men ble veldig overrasket denne gangen. Ble ogs lei meg, sint og veldig skuffet. Ja, jeg er "vant" til hre det av fremmedfolk osv. Noen ganger venner og familie. Synes det bare er utrolig drlig gjort i dette tilfellet. Orker ikke nevne noe om hvem det er, pga at dette blir lagt ut p facebook. Det jeg skulle frem til er, man sier ikke ting om utseende til folk, uansett hvor stygt man synes det er. Man vet aldri hva dette vil gjre med denne personen. Kanskje noen er vant til hre slikt, men det er ikke okey at man skal bli vant til det heller. Er det greit at man skal bli vant til bli kalt stygg hver dag, nei det er det ikke. Det er ogs de som velger heve seg over slike ting, men de fleste vet jo at man gr tenker p det sttt stadig uansett hvor sterk man pstr vre. Det er derfor jeg synes at slike ting ikke hrer hjemme noen plass!

reagere p ting folk sine handlinger vil jeg si er noe som alle har rett til gjre. Og for de som liker kverulere, s ikke ta handlinger som gr utover utseende som et mobbe moment. Da mener jegbody modifications (hvis du ikke vet hva det er klikk her), plastikkirurgi og tatoveringer. Fordi dette er ting mennesker m leve med resten av livet. Det er noe helt annet hvis man fr vite at noen har skadet et dyr med vilje, voldtatt eller mobbet noen. Slike folk kan jeg godt si at er stygge.

Jeg har lrt fra jeg er liten av at man ikke skal si noe slemt om folk som er annerledes. I dette tilfelle endte jeg opp med bli annerledes selv. Noe som jeg trives med og noen ganger ikke. Huff, du aner ikke hvor mange ganger jeg har tviet meg fra gjre ting med utseende mitt, fordi folk er s fordomsfulle. Det er enkelte ganger hvor jeg ikke har tort ha p meg klr som jeg har villet ha p, fordi jeg er redd for bli ned stirret. "Takk" for at jeg har utviklet sosialangst, det hjelper virkelig p. Det er mange ganger jeg har bli sint p meg selv fordi jeg ikke tr vre meg selv. Det er s mye jeg vil gjre med stilen min, og sminken og med piercinger osv, men jeg tr ikke... Rett og slett p grunn av alle de idiotene som kommer til se stygt p meg og dmme meg. Alle som dmmer, fortjener et slag i trynet... Her er noe av det jeg har vurdert gjre kjempelenge, men ikke tr gjre.

Jeg har hatt medusa fr, men tok den ut. Har fortalt de fleste at den bare var i veien, men jeg tok den ut fordi folk hadde sagt at jeg er mye penere uten. Noe som jeg angrer som en hund p. Har ogs hatt en labret, som jeg gjorde det samme med. Akkurat n er jeg ikke fornyd med hvordan jeg ser ut, og det er noe jeg skal forandre p. orker ikke mer av hva andre folk mener, og jeg driter i hva mine nrmeste og venner har si. Hvis du synes jeg ser ut som en emo eller et dass, s vr s god. Etter min mening s ser du ekstremt kjedelig ut. Jeg synes det mest attraktive i verden er de som er seg selv bde inni og utenp. Hvis man trives med se ut som en bimbo, og er stolt av det, s heier jeg p deg, fordi du er ikke noe mer annerledes enn meg...

OUT OF CONTROL!

Les mer i arkivet Juni 2018 Desember 2017 Oktober 2017