TRÆDVE.

Er det noe jeg aldri har fortsått meg på så er det dette runde tallet 30. Alle "voksne" snakker om at da skjer det noe med deg. Devserre har jeg aldri hørt en forklaring på det, det som skjer. Hvorfor skal man bli noe annet når man er 30, og hvorfor skal man skifte meninger eller livsstil når man er 30. Jeg føler meg gammel, jeg føler jeg er en negativ potet som er 80 år og har fått nok av livet. Det er nesten så jeg ikke har noen forventing til at det skal være noe annerledes. Hvor mange "voksne" mennekser er ikke useriøse i en alder av 50? Har ingen peiling på hvorfor dette irriterer meg så mye, at eldre folk jeg kjenner alltid skal komme med moral prekener og si at dette kun er et stadige i livet. Det blir å gå over. Tenk om dette ikke er et stadiet?

darning-socks.tumblr.com
mariykaauber.com

Jeg har en søster, som jeg er utrolig glad i, som har gitt meg det søteste tante barnet man kan ønske seg. Sjarmerende og med en liten ramp i seg. Det er så morsomt å se hvor tidlig vi mennesker utvikler personlighetstrekk. Personlighetstrekk som alltid kommer til å være der. Derfor undrer jeg, hvorfor forandrer man seg i en alder av 30? Det jeg tror, er at det kun er en dunge med vrøvl. Vi mennesker forandrer oss ikke, vi utvikler og lærer oss å kontrollere. Vi bygger på de egenskapene vi har. Det er bare måten man velger å håndtere sine sterkeste personlighetstrekk. Derfor blir jeg sint, når noen nevner ordet forandre. Det er ingen andre enn en selv som kan bestemme hvordan man skal gå fram og takle ting.

darning-socks.tumblr.com
mariykaauber.com

Har mange ganger endt opp i diskusjoner me eldre personer om det å ha barn. Så klart, det er bare bra å bli utfordret, men det skal være en grense. Jeg hører at man får et jag om å få barn når man bikker 30. Dette gir meg angst, fordi hele meg sier nei og det lyser røde varsels lamper. Til og med når familie medlemmer erter me at, "Nåh, nu e det ikke længe te du åsså får en sånn en". Hva er å stifte en familie, hvor kommer dette presset fra? Hvorfor skal jeg være tvunget til å tro at jeg får lyst på en unge i fremtiden? Dette virker som et press i fra alle kanter og det får meg til å nesten tro at jeg har lyst på et barn. En familie trenger ikke å være den steriotypiske versonen av over arbeidet mor, halvveis tilstedeværende far, en jente og en gutt som er så bortskjemt at de ikke vet hva som foregår rundt dem. De bryr seg kun om seg selv og sin egen framgang. Herregud, hvor trangsynt jeg er. En familie trenger ikke være en steriotype, en familie kan være hva som helst. Det kan være en gruppe med venner, det kan være foreldre me adopterte barn, det kan være en familie som er fosterforeldre, skilte foreldre med et barn eller det kan være et menneske som ikke klarer å velge og heller er sammen med flere. Ting trenger ikke være perfekt. Fordi i seg selv, er det hva du gjør det til. Det som er perfekt for en selv.

darning-socks.tumblr.com
mariykaauber.com

Så klart har jeg lyst på et barn. Jeg vil bare ikke skape et barn, og sette dette barnet i en situasjon som denne. Når jeg mener denne, mener jeg verden, samfunnet. Samfunnet er et sykt sted, som jeg kunne godt vært for uten. Ikke på grunn av alle de fine tingene som eksisterer her, som dyr, naturen og havet, men mennekser. Hvis gud skapte mennekser, er han ikke gud, men djevelen. Djevelen, fordi vi ikke klarer å ta vare på det fine som er rundt oss. Vi skal bare ha, ha mer og ha enda mer. Vi krangler om makt og penger, om en annen. Kjefter og legger skyld for bedrag. Hvorfor vil jeg da, uten samtykke, sette et uvitende menneske ut i alt dette? Ikke tolk meg helt feil på dette, alle skal få lov til å gjøre hva de vil. Få så mange barn du vil, men for svarten ta konsekvensene. Det er alt for mange som tror at, ja, nå er ungen min 18 år, da må de klare seg selv. Et menneske er ikke voksent før de er 30, etter det jeg har hørt. For da skjer det ting. Derfor synes jeg at alt for mange foreldre er for harde mot sine unger. For å bli kastet ut på egenhånd i en alder av (jeg vet egentlig ikke hvordan jeg klarer meg), er bare uansvarlig. Forvente at denne ungen skal klare seg økonomisk, når de så vidt vet hva de holder på med. Er jo bare et fåtall, som faktisk klarer uten store/mindre feil.

darning-socks.tumblr.com
mariykaauber.com

Så tilbake til det med dette såkalte "voksen syndromet". Ingen stopper å utvikle hjernekapasitet når de er 30. Kall meg påståelig, vær så god, men seriøst? Det er ikke noen fasit på når man slutter å bry seg om hva andre synes, jeg tror faktisk alle lyver. For til en viss grad kommer man alltid til å bry seg om ryktet sitt. Det ligger jo bare naturlig innebygd hos oss alle sammen. Du får ikke automatisk god økonomi, hus, familie, godt betalt jobb, barn som springer rundt (eller ikke), et perfekt ekteskap eller samboer når klokka slår tolv. Livet er i konstant forandring hele tiden. Og for de som er uenige, jeg kommer til å være sta å påståelige hele livet, fordi det ligger i familien. Det er noe jeg har fått inn med morsmelka. Dere kan godt komme med mot argumenter, men det betyr ikke at jeg forandrer mine meninger bare fordi jeg blir 30.

 

02.02.2017

Starten på nyåret har ikke akkurat blitt lett. Alt for mye har skjedd på en gang og jeg føler at energien så vidt strekker til å gjøre hverdagslige ting. Regner med at jeg har nok med meg selv for tiden og trives bedre i mitt eget selskap en noen andres. Før jul begynte ting å bli veldig stressende for meg, eller når jeg tenker på det i høst. Jeg ble "tvangsutskrevet" fra vpp, Eller det vil si, jeg fikk et ultimatum om å ringe psykologen min å si at jeg fortsatt ville være der. I løpede av min tid hos denne psykolgen (i begynnelsen var denne personen student), hadde jeg uteblitt fra 4 av 22 timer. 4 AV 22 TIMER! Sommeren 2016 gikk jeg ned i bunnen, og ødela alt jeg hadde jobbet meg frem til. Jeg hadde fått meg en fin plass å være, der jeg kunne "jobbe". Dette var et opplegg via Aksis og det var ingenting galt med plassen, absolutt ingenting galt. Det er meg det er noe galt med, jeg fikk alle disse typiske angst tankene. "Tenk om det skjer, hva om noen gjør dette, hva om jeg ikke blir akseptert, hva om ingen forstår. I tillegg til å være besatt av å planlegge i hver minste detalj i hodet mitt hvordan jeg skal gå fra huset mitt, hvordan jeg skal snakke me folk, hva jeg skal gjøre, hva folk kan si. Det blir bare et stort krøll som e veldig vanskelig å holde tak i. Uansett, på grunn av at jeg bestemte meg for å feige ut og heller mate panikken, så endte jeg opp med å slutte før første dagen var startet.

Dette førte til at jeg begynte på en ganske selvdestruktiv reise den sommeren. Jeg spiste så og si ikke, fordi på et eller annet vis, ville ikke kroppen min ha mat. Den ble kvalm og guffen og det føltes bedre å bare ikke spise. Eller så spiste jeg kjempe mye på en gang og det var ikke noe særlig sunn mat heller. Når jeg begynner å telle helger, så var det kanskje en eller to helger der jeg ikke drakk me folk og sløste masse penger. I tillegg fikk jeg en fiks ide om at, *ja, Viktoria, du flytter til Tromsø, det er en kjempegod ide!". Tror kanskje det var en måte hjernen min sa til meg at den ville gjemme seg vekk fra seg selv. At jeg skjemtes og trengte å starte på nytt. jeg kan huske på sankt hans aften, så var jeg i tollevik fjæra, super deppa, med en flaske tequila i hånda. Noen av mine bestevenner skulle tilfeldigvis til Sverige dagen etterpå, og da var det jo bare å slenge seg med. Etter den turen, kom jeg tilbake til hula mi og jeg begynte å planlegge enda en Tromsø tur. Bukta Festivalen. Jeg hadde ingen andre som skulle dra med meg, og det her skulle bare gå på skinner. Nei, det gjorde det ikke. Flere netter lå jeg å vrei meg og skrek så lavt jeg kunne, fordi jeg hadde så mye angst. Jeg gikk fra å være i hundre til å være i bunnen på en dag. Selve festivalen var som en film, bare at jeg bare flue på veggen meste parten av tiden. Det var som å være i en boks, virket nesten litt som en illusjon. Tror det må være det fineste sommerværet jeg har sett på lenge. Jeg elsker sommer over alt på jord. Tilbake til virkeligheten, jeg husker jeg satt alene med et tre, prøvde ut mange av teknikkene jeg hadde lært av psykologen min. Jeg prøvde å være i nuet, observere hva folk gjorde, uansett hvor ukomfortabelt det fikk meg til å føle akkurat dær og da. Når jeg har angst liker jeg heller å sperre alt på utsiden vekk og kun fokusere på det som er i tankene mine. Derfor kan jeg ofte bli sett på som frekk og ikke imøtekommende for enkelte. Det var mange ganger på festivelen hvor jeg tenkte, "hvorfor i faen har jeg satt meg selv i denne situasjonen": Et band jeg likte, spilte dær og jeg hadde for mye angst til å nyte det fult ut.

Dessverre klarte jeg ikke å dra på siste festival dag, fordi jeg var for utbrent, men jeg kan si en ting. Jeg klarte, med min sjokk behandling og temme agorafobien min! Noe positivt får man ut av galskap. Det er sikkert mange som leser dette som tenker med seg selv at ingen ting av dette er galskap. Ja, det er noramlt, altså det å dra på en festival er normalt og ikke en vanskelig ting å gjøre. Men når man sliter, så er det et mål å bare pakke bagen og bestemme seg for det. Tilbake til saken, etter Bukta festivalen var over, var jeg sint, glad og sliten. Sint, fordi jeg måtte hjem, glad fordi det var over og sliten fordi jeg var sliten. Dette var cirka det tidspunktet ting begynte å gå galt. Jeg ble super deprimert, jeg ville dø, jeg tenkte på å skade meg selv og at jeg ville vekk fra alt og alle. På slutten av den fine kjære sommeren min, satt jeg der og følte meg fortapt. Årstiden hvor jeg vanligvis føler meg mest levende. Var nok ikke D-vitamin mangel, for jeg hadde faktisk fått litt farge, bleike meg hadde fått farge. Jeg hadde absolutt ingen grunn til å være deppa. Så klart, jeg klarte ikke å begynne å jobbe, men det var ikke noe jeg ikke hadde opplevd før og klart å håndtere.

Psykolog møte, ja, det forbaska psykolog møte. På et eller annet vis klarte jeg å lese 2 i stede for 12 på kalenderen min, og det resulterte jo selvfølgelig i at jeg satt på venterommet og ventet på en psykolog som aldri kom. Jeg følte meg så dum, dette hadde aldri skjedd før. Så i smålig panikk gikk jeg fort ut og rett på City. Jeg pleide alltid å ringe hvis jeg ikke kunne komme, og i skam sa jeg til meg selv at jeg skulle ringe på mandagen som kom. Noen dager senere får jeg et brev der det står at jeg må ringe å si ifra om jeg vil beholde psykologen min. Hvis ikke jeg gjorde det innen den og den dato så tvangs skrev de meg ut. Når jeg tenker på det brevet, blir jeg klam i hendene og blir stressa. Jeg skjønte ingenting. Ville de ikke hjelpe meg mer, tror de ikke på meg. Alle slags useriøse og sinnssyke forklaringer går igjennom tankene. Dette førte til at jeg ikke ringte på hele uken. I tillegg til at jeg ikke svarte psykologen min når h*n prøvde å få kontakt med meg. Dere ser hvor dette ender, jeg ble tvangs utskrevet.

Det tok meg kanskje noen dager før jeg sa det til mamma, men det tok enda lengre tid før jeg kontaktet legen. Tror det tok minst fire måneder før jeg klarte å ringe legekontoret. På dette tidspunktet er jeg ganske nedbrutt og det har akkurat blitt desember. Første legetime får jeg ikke fastlegen min, og jeg får beskjed om å ta med meg epikrisen jeg fikk etter utskrivning. Akkurat som om han ikke kunne sjekke det på nettet. Andre legetime, fortsatt hos samme legen, men ikke fastlegen. Denne timen har satt seg veldig hardt hos meg, og jeg vil si h*n ødela hele julen min. Hele timen er et helt surr og mange deler av samtalen må jeg ha fortrengt. Det jeg husker best var når han fortalte meg at jeg var dårlig å takle ting, og at jeg burde innse at jeg var det. Når han snakket om dette nevnte han dette om og om igjen. Det føltes som noen stakk meg flere ganger med kniv i hjerte. Jeg kaldsvettet, skalv i hendene, hjerte hamret, tårene presset på, men fremdeles satt jeg der stiv som en stokk og tvi holdt hendene for at han ikke skulle se noe tegn til svakhet. For jeg er jo ikke dårlig på å takle ting. Til slutt kom vi til den parten der jeg skulle spørre om ny psykolog. Dette fikk jeg som svar, "når du kommer hit neste gang, må du ha 3 gode grunner for å søke til psykolog. Når jeg hadde tenkt ut 3 gode grunner, kunne jeg ringe legevakta og be om en ny time. På dette tidspunktet var jeg i sjokk. Det var så mye som gikk igjennom hodet mitt. Jeg følte meg som en sekk med poteter som ingen ville ha. Jeg hadde så lyst til å grine, men jeg var både sint, lei meg og målløs.

Dette førte til at jeg gikk på en skikkelig smell. Jeg brøt sammen en halvtime etter jeg sto opp på lillejulaften. Mamma trodde det var fordi jeg hadde mensen, men det var nok fordi jeg fortsatt tenkte på det. Etter det møte har jeg vært sint. Jeg er aldri sint, og som en jeg kjenner sa, det er lurt å være litt sint i blant. Aner ikke om denne personen leser bloggen min. Nå skjønner jeg hvorfor, for hvis man er sint nå og da, så kommer ikke alt på en gang. Fra nå av skal jeg prøve å være sint en gang i måneden, hehe.

Til slutt, jeg føler jeg har vært den dårligste vennen i det siste. Jeg har kun fokusert på meg selv, kun sagt ja til det jeg klarer. Jeg har sagt mange dumme ting, jeg har satt forventinger som kanskje er for store. Jeg har konfrontert mennesker jeg er veldig glad i, fordi jeg orker ikke flere løgner. Mange sier at enkelte ting sier man bare ikke, men hvorfor er det slik? Hvorfor må man alltid gre alle med hårene? For til syvende og sist, så blir man å angre på det man ikke har sagt eller gjort. Da kan man sitte der med skyldfølelsen over å ikke ha advart og vært en ekte venn. Selv om det kan føre til at man mister en stor del av hjertet sitt. Det er en slik venn jeg vil ha, derfor kommer jeg alltid til å gi det til mine venner. Gi dem den vennen jeg aldri fikk når jeg trengte det mest. Når man har kommet til et slikt punkt, så må man velge mellom å være seg selv eller late som man er noe annet. Og jeg velger å være meg selv, fordi jeg vil at alle rundt meg skal være ekte, uansett hvor vond sannheten måtte være.

Beklager for en lang og kanskje litt uforståelig tekst, som kanskje ikke gir mening for alle. Har bare alt for mye på hjertet. Og har virkelig prøvd å få noe ut på bloggen uten at jeg skal føle det blir for falskt eller kjedelig å lese. Ikke at jeg vet om denne ranten er kjedelig. Ville bare dele litt av mine opplevelser det siste halvåret på en mer ærlig måte. Som en slags ny start. For jeg har en plan fremover og er ganske komfortabel med å tenke på den uten å få angst. Noe som er veldig befriende.

Er det "lov" å være noe annet enn Kristen og Atheist i Norge?

Har ikke blogget på en evighet nå, og har ikke hatt motivasjonen i det hele tatt. Utallige innlegg har blitt halvveis skrevet også lagt til side som et utkast. Slik at jeg kanskje en dag skal ta de opp igjen. Det er så mye jeg vil dele om meg selv, for å styrke meg selv og vise at jeg aksepterer den jeg er. Jeg har lyst til å gjøre det, ikke for oppmerksomhet, men for min egen del. Det er vanskelig, for jeg kommer til å bli så sett ned på, jeg kommer til å bli spurt tusen spørsmål. Og det vil jeg ikke. Jeg vil ikke ha tusen folk som vil overbevise meg om at det jeg tror, står for og mener, ikke er meg eller er dårlig. Dette gjør meg frustrert, fordi jeg er et menneske som liker å dele mine tanker med andre. Uten at jeg skal bli utsatt for forkastelige spørsmålstegn fra uvitende og trangsynte mennesker. Det er nesten så jeg må si, "kan ikke vi alle bare være venner".

For mange år siden, skulle jeg skrive et innlegg om hva jeg tror på. Alle de små bitene hadde falt på plass, og jeg følte meg hjemme blant troen min og ville dele det med alle. Etter jeg var ferdig å skrive dette innlegget, viste jeg min bestevenn, hva jeg skulle legge ut for hele verden til å se. På denne tiden var det ikke mye konsekvenstenkning (naiv som de voksne liker å kalle det). Derfor var svaret jeg fikk uforventet. Jeg ble på det sterkeste frarådet å legge det ut. Nettopp på grunn av all hatet jeg ble å få av samfunnet. Dette gjorde meg først litt irritert på bestevennen min, men nå senere veldig takknemlig.

For når jeg ser meg rundt her jeg bor og når jeg bruker internett. Så ser jeg kun hvor kynisk mennesker er. Ikke alle, men en god del av dere. Så og si alle er opptatt av å vite hva naboen gjør feil. Det virker som om ingen orker å løfte en finger for å ta et oppgjør med jeget. Hvorfor er vi så opptatt av å forvandle og sette en stopper for hvordan en enkeltperson oppfatter seg selv? Hvis den personen har det kjempebra og trives med sin oppfatning av livet uten å gjøre skade for andre, hvem er du til å dømme da? Bare slutt med det. Hvor mange er ikke redd for å være seg selv, på grunn av folk som holder på slik? Jeg er en av dem. Jeg vet hva jeg vil, hva jeg tror på osv, men når jeg ikke får delt dette med andre, får jeg ikke vært meg selv. Selvfølgelig ikke alle liker å dele ting om seg selv, og det er greit, men jeg gjør det.

De fleste som kjenner meg ganske godt, vet hva jeg tror på. De har ingenting imot det og prøver heller ikke overtale meg til å ha en annen "religion". Tross alt er jeg fortsatt meg selv. Hadde det vært farlig eller ondskapsfullt, ville jeg nok stått her uten de gode vennene jeg har. Familie er en annen ting. Mamma og pappa vet det. Det virker som den eldre generasjonen har vanskeligheter med å akseptere og tilpasse seg. Slik har det sikkert vært i alle tidsepokene for oss ungdom. Men i den farten verden utvikler seg nå, må man nesten bare være litt tøyelig og prøve å se ting fra flere vinkler. Alle er så rask på å dømme andre, før man i det hele tatt når å tenke over at, "her er det et individ som også har en historie".

Ikke alle "velger" å følge mengden og ikke alle er hyper norske patrioter. Jeg er bare lei å frustrert over situasjonen i Norge, og kultursjokket både vi og innvandrere opplever. For guds skyld, vi som er så fornuftige, vi trenger ikke å se ned på mennesker for å vise at vi tror på noe bedre. Er ikke vi for det meste et Kristent land? Synes det er så morsomt når jeg leser alle disse kommentarene om å sende de ut av lande, alle er terrorister. Hvor ble det av den Kristne tro der? Jeg ser ikke noe til denne såkalte barmhjertige samaritanen alle snakker så godt om? Hele greia med at jeg tar dette som et eksempel, er for at dere skal forstå hvorfor jeg ikke vil stå fram med synsretningen min. Rett og slett fordi jeg er redd for å bli snakket til på samme måte. Ingen fortjener å bli forhåndsdømt utfra religion.

Må bare beklage for en lang tekst, som kanskje ikke var så super organisert. Hadde bare så mye bygd opp på lager og prøvde å få det meste i samme post... 

Stolt av meg selv!

Jeg er skikkelig stolt av meg selv. Helga som var tok jeg buss i 6-7 timer for å være med min bestevenninne i Tromsø! Hadde forferdelig angst for å ta bussen, men med litt hjelp fra en av mine gode venner her i Alta ble det litt lettere. Var ikke langt ifra å droppe hele turen, bare fordi jeg var kvalm og helt uggen i kroppen. Når jeg sto på busstoppet og ventet med min gode venn, kjente jeg at alt av luft tilførsel snevret seg igjen og jeg fikk ikke puste ordentlig. Hadde et lite angstanfall, men klarte likevel å sette meg på bussen, for så å samle meg.

Det er helt utrolig at jeg klarte det, uten å få et panikkanfall. Må si jeg var i lykkerus! Første gang på lenge at jeg har klart å oppnå noe som kommer til å gjøre det mye lettere for meg i hverdagen. Føler jeg kan ta buss nå uten å føle meg super crap! Småbagatell for mange, men dette er noe jeg har slitt med i flere år og det kjennes så godt å komme seg over den kneika.

Ellers så har jeg gjort ting jeg har vært svært ukomfortabel med, bli kjent med nye folk. Tror jeg fikk et lite kikk og mer selvtillit av bussturen. Fordi vanligvis ville jeg aldri tatt kontakt og bare hoppet ut i ting på denne måten.

Har hatt det alt for koselig med min bestevenninne i Tromsø og jeg savner byen og henne så utrolig mye. Vurderer å flytte dit, for å bare starte på nytt, og kanskje få litt nye perspektiv i livet. Det eneste som vil bli vanskelig er å skaffe seg nye behandlere innenfor nav og psykiatrien. Jeg er så fornøyd med den hjelpen jeg får her i Alta at jeg er redd for å miste de personene som har hjulpet meg igjennom så mye. For de er noen fantastisk tolmodige mennesker og fortjener virkelig en gullmedalje!

Også kommer jo det som en av de største grunnene til at jeg vil flytte, musikk. Traff noen black metal head's, som var kjempe trivelige og jeg kjenner alt for få som forguder black metal på samme måte som meg. Vil også begynne med musikk igjen, band og sånt. Musikere vokser ikke på trær her i Alta, ihvertfall ikke den sjangeren jeg er interessert i å spille.

Også føler jeg at jeg er alt for fast satt på gamle rutiner. Vil oppleve nye ting, i en by der ingen kjenner meg. Ikke at jeg har et alt for dårlig rykte, men det har skjedd en del misforståelser. Jeg trenger å se nye ansikt, jeg trenger å få litt nye innspill. Folk som tenker annerledes er det mest interessante i verden. Jeg trenger å utfordre meg selv mentalt og kanskje litt filosofisk.

Har hatt lyst å flytte veldig lenge og jeg begynner å kjenne at jeg kanskje er klar for det nå. Folk jeg kommer til å savne, dere vet hvem dere er. Det skumleste er å ikke kunne reise hjem på bare to timer eller at jeg ikke blir å få foreldrene mine på besøk, så alt for ofte. Det vanskeligste blir vel å ikke se lillebror. Også blir jeg å savne å bare chille på barila med de få vennene jeg har her i Alta.

Det eneste som spiller rolle nå, er vel å følge magefølelsen. Akkurat nå etter å ha tenkt over det, får jeg ikke noen stygge følelser av tanken på å flytte. Så vi får se hva som skjer...

Panikkanfall

Nå begynner det å bli en liten stund siden jeg har blogget. Det har skjedd alt for mye og jeg merker det alt for godt, både fysisk og psykisk. Har nettopp fått tildelt AAP (arbeidsavklaringspenger) og begynt å finne noe jeg kan gjøre i ukedagene. Jeg er utrolig stressa og kvalm. Klarer ikke spise ordentlig pga av at angsten går utover det fysiske. Må si at jeg er utrolig stolt over meg selv egentlig, etter å ha blitt kastet rundt på møter og slikt i et halvt år nå.

Nå sitter jeg å skriver fra telefonen og jeg er helt skjelven. Det er lenge siden jeg har gruet meg til å gå ut døra for å bare snakke med psykologen, men nå gjør jeg altså det. Tror jeg har skjørt meg selv litt for hardt i det siste. Har vært så trøtt, forvirret, glemsk og kvalm. I tillegg har hjerte mitt hoppet ugjevnt så og si hele den uka som har vært. Det er skummelt og jeg er redd for å få slag når som helst.

Det kommer til å skje så alt for mye i sommer. Ok, når jeg mener mye, så mener jeg mye for meg. Hvis jeg skulle blitt satt ut i 100 % stilling, hadde jeg nok endt opp med å kutte kontakten me alle og ikke ville dra ut i det hele tatt.

Dessverre har jeg følt meg slik i det siste. Helt siden onsdag i forrige uke har jeg vært hjemme så og si hver dag. Bare noen små turer ut for å få tak i mat. Hadde et veldig stygt anfall etter et møte på Aksis, orker ikke å gå så mye inn på detaljer, men informasjonen jeg fikk ga meg sjokk. Så i slutten av møte var det slik at jeg bare, "okey, greit, mhm, ja, nei, hade", for så å gå ut raskest mulig. Når jeg endelig var ute, kom panikkanfallet med full trøkk! Alt rundt meg var ondt å høre på, det svei i øynene, jeg klarte ikke puste. Så jeg tok i headsettet for å få vekk alt av lyd rundt meg. Siden jeg ikke hadde noen til å hente meg akkurat der og da, så måtte jeg bare bite tennene sammen og gå hjem så raskt jeg kunne. 20 min spasertur med panikk i kroppen er ikke godt. Det er som å gå med gangsperre og muskler som er full av melkesyre. I tillegg til at man nesten svimer av fordi man ikke klarer å puste.

Når jeg endelig kom in døra, måtte jeg bare sette meg ned i den skitne trappeoppgangen min for å få puste. Etter å ha kommet inn og lagt meg ned i senga. Kunne jeg endelig bare la tårene trille og banne litt. Jeg kjenner ikke til noen annen smerte som er værre.

Etter en time til sammen med skjelving og snørr, klarer jeg endelig å roe ned. Tror det gikk bare gikk knappe 10 minutter etter anfallet, før jeg sovnet av. Midt på dagen. Tror jeg våknet i fire-fem tiden, men følte meg enda helt crap.

Poenget er, jeg har enda ikke klart å roe helt ned igjen etter onsdagen, og har flere ganger hatt små angstanfall innimellom pga kjempesmå bagateller. Har heller ikke fått til å trene, fordi jeg er så utmattet. Jeg blir så sint! Har brukt mange uker nå på å eksponere meg for småting og litt større problemer og enda klarer jeg ikke unngå slike ting. Vil bare føle at jeg ikke skal kveles hele tiden.

Det er også så hysterisk morsomt av og til. Akkurat nå sitter jeg og venter på at husverten skal komme ned og fikse en stikkontakt. Jeg skjelver, er redd og prøver å finne en løsning på hva jeg skal gjøre for å ikke få et angstanfall når husverten kommer ned. Jeg tenker over alle mulige helt bisarre scenarioer som kan utspille seg.

Men en dag, skal jeg klare å gjøre det jeg vil uten at angsten sier nei..

Problemer forårsaket av angst?

Nå begynner til å ordne seg med økonomien og jeg kan snart leve som et normalt menneske igjen. Hater å ikke kunne fikse ting som er ødelagt, ikke kunne kjøpe nye vintersko, vinterjakke osv pga økonomien. Jeg har gått uten bærbar pc nå i et halvt år snart, fordi inputen til laderen min er ødelagt. Ingenting er galt med pcen, men jeg kan ikke lade den. På grunn av at jeg har gått over til å bruke tlf til så og si alt, har den begynt å streike. Så det er bare et spørsmål om tid før den sir god natt. Kan ikke høre på musikk på spotify og være på facebook samtidig eller andre apper, for da stopper musikken og jeg må gå å skru den på inne på spotify. Tror prossesoren på mobilen min begynner å si litt i fra. En annen ting er at jeg kan kun lade mobilen fra en pc, den vil bare ikke lade gjennom en vanlig stikkontakt. Også har jeg jo selvfølgelifg xbox og tv, men har ikke tastatur å skrive på til det, så alt tar hundre år å skrive. Heldigvis har jeg en kjæreste som har en fungerende stasjoner pc som jeg låner av og til.

Takket være skikkelig god hjelp fra nav, kan æ snart endelig få et levelig beløp i måneden. Sånn at jeg slipper å tenke på absolutt alt jeg invisterer i. Fordi jeg har en del utgifter i og med at jeg går til psykolog, betaler husleleie og har to katter som trenger dyrlege timer av og til. I tillegg har jeg fått problemer med hjerte og hjerterytmen min, og skal snart til utredning for det. Så jeg aner egentlig ikke hvilke utgifter det kan medføre. Hørt at man kanskje må bruke blodfortynnende for å unngå blodpropp i hjernen, hvis jeg har arytmi. Leste også at det kan skyldes for mye stress og angst. Så den 10.mai skal jeg få en R-test festet på brystkassa for å måle hjerterytmen min over en litt lengre periode. Huff, håper den ikke er stor og lager masse lyd. Hvis der er noen som leser bloggen min og har gjort dette. Vil jeg gjerne høre litt om hvordan det fungerer og hvor lenge den evntuelt er på

Kanskje dere vil vite litt mer om hvordan dette startet? Rett etter jul begynte det, men jeg hadde merket noen små ugjevnheter før jul, hvis jeg kan kalle det for det. Husker ikke om det var i februar eller slutten av januar, men plutselig en kveld så bare hammret hjerte mitt veldig sterkt i utakt. Jeg må innerømme at jeg var veldig redd og begynte med en gang å søke opp på google hva det kunne være. Når jeg fant ut at man kunne få blodpropp i hjernen ble jeg bare enda mer nervøs. Så fant jeg noe på NHI, og det sto det at det kunne skyldes stress over langt tid eller rett og slett ubehandlet angst. Det ga mer mening for meg, og jeg klarte endelig å sove.

Når jeg våknet var det enda der, så jeg leste meg litt frem om at slike "anfall" kunne vare alt i fra 1 dag, til 7 dager til opp mot to uker. Så jeg kontaktet legen og fikk en hastetime tidlig på morgenen. Når jeg kom dit skjekket jeg blodtrykket, tok blodprøver som skulle skjekke kolestrol og alt mulig rart og til slutt ble jeg festet til en EGK-maskin for å måle hjerterytmen. Det som var så rart at alt var normalt av blodverdier, blodtrykket mitt er perfekt og ingenting rart ble tatt opp på EGK testen. Så jeg ba om å bli sendt til spesialisttjenesten for nærmere undersøkelse. Bedre førevar liksom.

I mellomtiden har jeg hatt disse anfallene av og til, men ikke like sterkt. Og nei, det ligner ikke på angst anfall i det hele tatt. Var på en konsert i helga med mye bass, og det var helt for jævlig. Hadde stresset ganske mye den dagen, så kanskje det fikk fram et anfall. Uansett, når jeg sto blandt publikum føltes det som om hjerte ikke ville slå og at det enkelte ganger prøvde å rive seg ut av brystkassa. Det blir morsomt eller kanskje ikke morsomt, å se om angsten min faktisk har gitt meg arytmi eller hjerteflimmer. Håpe det heller er angsten enn at det er noe jeg ikke kan bli kvitt.

Også har æ jo to nydelige innekatte som jeg enda ikke har fått kastrer eller skjekket tennene på. Så det blir fint når jeg får skjekket det og får det unnagjort. Grunnen til at jeg blir å kastrere innekattene mine er fordi, når de har løpetid er de ekstremt plagsomme og lager mye bråk på natta. Heldigvis etter mye spraying me vann, så har det roet seg litt, men man må fortsatt reise seg opp av senga noen ganger midt på natta. I tillegg tenker jeg at, hvis jeg skal være så uheldig at de stikker av, så blir de ihvertfall ikke gravide. En annen ting er jo livmorhalskreft, noe som jeg egentlig ikke kan gjøre så mye med, og det kan resultere i at jeg må avlive en av dem. Det vil vi ikke ha noe av!

Angst har gjort sånn at mye av mine planer har blitt kanselert. Gleder meg til å kunne kjøpe mat uten å tenke på hvor mye penger jeg kan bruke i uka. Kanskje jeg kan reise litt mer og dra på festivaler. Vurderer også å høre med nav om det er mulig å spare til kurs, foreksempel makeup-kurs eller spesial-effekt kurs. Tror også at når jeg får vekk alt det økonomiske stresset, så vil jeg klare å fokusere mer på å bli frisk og ta de takene som trengs for å nå de målene jeg har bestemt meg for.

Føler at jeg blir å blogge mer fremover enn det jeg har gjort på flere år. Vil si at det er en god måte, spesielt for familien min, å få en bedre forståelse over hva jeg har gått igjennom og går igjennom. I tillegg vet jeg at der er mange som er nyskjerige på hva jeg holder på med og hvordan jeg har det. Tenker på alle venner å bekjente som jeg ikke har så alt for mye kontakt med. Til slutt, hvis noen har spørsmål angående angst osv, så er det bare å spørre i vei.

Kunnskap og forståelse

Er det noe jeg brenner for, så er det å få mer åpenhet angående psykiske helse. Ikke bare i skolen, men så tidlig som barnehagen. Nettopp fordi alle som sliter blir ofte så veldig missforstått. Eller så kan ingen sette seg helt inn i hva det dreier seg om. De sier jo at flere og flere blir psykisk syke og det døyves så mye ned og ikke alle tar seg tid til å få kunnskap om det. Så hva gjør man egentlig med dette problemet, fordi det er et veldig stort problem. Jeg tenker bare på alle de som ikke klarer å jobbe og får det enda vanskeligere, kun fordi samfunnet er så uviten. Man føler seg ofte malplassert, fordi det ikke finnes forståelse (ikke ta det for bokstavelig, det finnes litt forståelse).

Staten gjør egentlig ikke så mye med dette, og jeg ser ikke ofte at noen er forkjempere for dette omstridte temaet. Det kommer liksom ikke fram i media, som det burde. Noen ganger i blant er det kanskje en avisartikkel om en kjendis, som sier de har slitt med depresjon og selvmordstanker. Greia er at, man hører sjeldent at noen står frem når det blåser mest. Det er kun når de har fått seg en ny start og sykdommen har lagt seg. Tror egentlig dette bidrar til at det kun er lov å stå frem når man er blitt frisk. Jeg føler ihvertfall at jeg er veldig alene om å fortelle at jeg har det helt for jævlig til tider.

Hvis systemet bare hadde lagt psykisk helse inn i pensum, omså som et fag uten karakterer. Et fag der elever kan reflektere og lære om hvorfor ting kan bli slik, og viktigst av alt, hvordan man kan takle det, få hjelp og forholde seg til det. Jeg har selv møtt så mange kommunikasjons vansker når jeg skulle ha fortalt dette til mennesker som omgåes meg. Nettopp fordi de ikke kan sette seg inn i situasjonen. Så når du egentlig er på nippe til å gi opp alt håp og trenger noen å snakke med. Må du bruke en evighet på å forklare hva sykdommen er, før du får sjansen til å bli forstått.

Folk kan si, "ja, jeg føler meg veldig nede av og til jeg også, jeg forstår". Det gjør de ikke, fordi når du har følt i 3-4 måneder at jeg gidder ikke mer, ingenting gir mening, alle hater meg, jeg hater meg selv, skulle ønske jeg var bare kunne dø nå. Da forveksler de mellom det å bare ha en dårlig dag og det å faktisk føle seg helt dass. Jeg prøver ikke å si at man ikke skal vise medlidenhet tilbake, men har man ikke depresjon burde man være fortsiktig med hva man sier. Nå høres jeg jo veldig trass og trangsynt ut, men dette er en følelse som de fleste psyke kjenner seg igjen i. Dette fører også ofte til at man holder det for seg selv, fordi man vil ikke at andre skal føle at deres problemer er "mindre verdt", enn dine.

(Følte dette sitatet egentlig ikke passet dette innlegget, men heller mitt forrige innlegg. Måtte bare ta det med uansett)

Det er masse positivt som kunne kommet ut av mer lærdom og kunnskap. Selvmords statistikken ville sikkert gått ned, staten kunnet spart masse skattepenger på at folk ikke går på nav, færre hadde begynt å ruse seg, folket hadde blitt mer åpent, det hadde blitt mindre sykemeldinger og det hadde blitt mindre dropouts på skolen. Viktigste av alt, tusenvis av familier hadde sluppet å miste noen de er glad i brått og uten forvarsel.

Grunnen til at jeg ikke går på skole...

Som alle vet så er jeg veldig kreativ og liker å skape ting. Jeg har lenge prøvd å finne et normalt yrket som kan funke for meg, men det går bare ikke. Jeg blir rett og slett ulykkelig med tanken på å kun få meg en jobb for å kunne forsørge meg. Det er nok mange som føler det slik. Man skal liksom være så perfekt i dagens samfunn, og det er kun en "riktig" vei å gå, nemlig vgs og høyskoler. Du skal altså i en alder av 15/16 år klare å velge et yrke, som du skal ha for resten av livet ditt.

Når jeg var 16 og skulle søke på videregående, visste jeg egentlig ikke hva jeg ville bli. Er det da riktig å søke skole? Jeg var jo bare et barn, uansett om man trodde man var voksen. Tror egentlig den eneste grunnen til alt jeg har gått utallige linjer, er fordi det er det som forventes av ungdommer nå til dags. Vi skal bli voksen over natta, og ta store valg som blir å påvirke oss resten av livet. Vi er ikke modne, vi er ikke voksen og de fleste av oss vet ikke en gang hvorfor vi søkte på den linja. Kanskje det var fordi kompisen valgte det, eller fordi vi hørte at lønnen var god eller fordi man blir pesset av lærere og familie.

Jeg si at skolesystemet er dårlig tilpasset alles psykiske velferd, hvis man kan kalle det for det. Nå har det jo kommet en "fin" regel om at det kun er lov å ha 10% fravær fra hvert fag. Det vil si at hvis man er borte fra små fag i bare 4-5 skoletimer i løpede av et helt skoleår, stryker du (hvis jeg ikke tar helt feil). De argumentene de kommer med for at dette er bra for de som går på skolen, er tynne. En ting jeg har hørt er at det blir enklere for lærere å gjøre jobben deres. Jeg beklager virkelig til alle lærere dær ute, men dere har valgt yrket deres selv, men jeg skjønner at det ikke lett å være en god lærer å få uinteressert, hormonfylte elever til å følge med i timen. Det kan jeg forstå, men å gjøre fraværs grensa så lav at flere dropper ut, er ikke løsningen. Skal liksom ikke skolen være en plass som skal hjelpe deg å oppnå dine drømmer?

Jeg husker veldig godt selv hvordan det var når jeg var på mitt værste og gikk på skolen. Lærerne var faktisk de som hjalp meg mest med å holde humøret oppe, ikke det hjelpeapparatet rundt. Det hjelper ikke å slenge i trynet på en psykisk syk person at, "hvis du ikke møter på skolen hver dag nå, så blir du utvist fra skolen eller du må slutte på skolen". Vi er fult klar over det, vi tenker på det hele dagen, spesielt før vi skal legge oss. Det blir til slutt et så stort problem at du blir redd for å møte disse voksne personene, som egentlig skal hjelpe deg. Man sitter med en vond klump i magen og venter på neste varselsbrev. Til slutt så kommer man til det punktet at man må gi opp. Det er det største nederlaget. For vi har så lyst, men vi kan ikke bare legge fra oss tanker, vi kan ikke si at, "i dag skal jeg ikke ha angst eller være deprimert".

Skolesystemet og samfunnet generelt har ikke tid til oss. Og hvordan skal vi da kunne være toldmodig med oss selv og ta alle de små skrittene. Når systemet vil at vi skal hoppe hundre menter for at de skal spare ressurser og tid. For det er akkurat hva denne fraværsgrensa er for, at systemet skal spare penger.

Det største problemet som ingen tar tak i, er registreringen av fravær. For å få dokumentert fravær må man ha en legeerklæring for at du har vært syk i mere enn 3 eller 4 dager. Dette gjelder influensa, knekte bein eller andre ting som er fysisk. De har enda ikke kommet opp med et system som funker for oss som er psyke. Vi kan ikke bruke 150 kr flere ganger i uka for å dra til fastlege eller legevakt for å få et papir på at vi ikke klarer å komme på skolen. Tross alt så er man student og får kanskje ikke mer enn 3600-7000 kr i måneden å leve for. I tillegg så er du så langt nede at du ikke klarer å registrere alt så det blir gyldig. En annen ting er at psykiske sykdommer ikke er regelmessige.

Noen ganger så lurer jeg på hvem som kommer opp med slike regler? Etter min mening så tenker de ikke lengre enn nesa si, og har mest sannsynelig ikke møtt motgang i livet. For å bli behandlet på denne måten er ikke akseptabelt, og det er urettfedig at vi skal føle oss som en byrde for samfunnet. Ingen kan noe for at de har det som de har det, enten det e problemer hjemme, mobbing eller at man har psykiske lidelser.

23.04.2016

Det begynner å bli veldig lenge siden siste jeg skrev om hva som skjer i livet mitt. Ting har begynt å roe seg ned og jeg føler meg endelig litt hel igjen. Har mistet sånn 90 prosent av vennene mine, men jeg tar det egentlig ikke så veldig tungt. Heller mer forfriskende enn det jeg hadde forventet. Det er godt å endelig se hvor jeg har folk og kunne bestemme meg for at slike mennesker vil jeg ikke ha rundt meg. Det eneste jeg aldri vil komme over er vel det å oppdage at folk ikke er hvem de fremstår som. Først sier de det ene så gjør de det motsatte. Jeg er ikke den første som har opplevd dette og jeg synes det er synd at det skal være sånn. Synd at man må droppe venner fordi de gjør ting som påvirker deg så negativt at det ødelegger dagen din.

Det tar litt tid å bearbeide når du har kjent noen i så mange år også blir alt snudd på hodet. Du kjenner liksom ikke igjen vennene dine, det er som å snakke med en totalt fremmed person. Alt det man har gjort, stilt opp og vært der i tunge stunder, blir glemt. Ikke at jeg vil ha noe tilbake, men litt respekt fortjener alle. Jeg håper bare at de kan lære av sine feil og selvfølgelig har jeg lært av mine, for jeg er heller ikke perfekt, tvert imot.

Også har jeg hatt litt fremgang med angsten min og det er en helt fantastisk følelse. Klarer å gå å shoppe alene, ringe og ta telefoner uten å feige ut eller legge på, begynne å legge planer uten å bli livredd. Dette høres sikkert ut som små bagateller for "vanlige" folk, men det er et ganske stort hinder for meg. Selvfølgelig har jeg kjempemasse å jobbe med enda, men det er i alle fall en start.

Også vil jeg bare takke familien min for å være så tålmodig med meg. Husker en gang for ikke så veldig mange måneder siden, så var jeg så langt nede at jeg sendte en melding til min mor om hvordan jeg hadde det. 1 time og 45 minutter senere var mamma og pappa i Alta. Grunnen til at mamma blei så engstelig var fordi jeg hadde skrevet til henne at jeg ikke ville leve mer. Tror faktisk det var første gangen jeg kontaktet mamma i en sånn sammenheng. Er veldig glad for at de bryr seg så mye, fordi man vet jo egentlig aldri. Kanskje man en dag faktisk går så langt at man ikke bryr seg mer. Det kunne om så vært da jeg sendte melding. Synes alle foreldre skal ta psykiske lidelser like alvorlig som om noen får hjertefeil eller kreft. For en dag så går det galt og da nytter det ikke å si det går bra, ting ordner seg, jeg ringer deg senere osv.

Nå ble jo dette inlegget veldig frem og tilbake, men håper dere liker å lese hva jeg tenker og mener og bla, bla, bla...

 

Generalisert angstlidelse, panikklidelse, moderat depresjon og agorafobi..

Det er ikke så mange som er åpen om sin psykiske helse. Jeg forstår hvorfor også, når det finnes så mange trangsynte mennesker som ikke tror det finnes noe som heter angst, depresjon, personlighetsforstyrrelser og psykoser (bare for å nevne noen få). De ville heller beskrevet det som lat, usosial, pysete, ustabil eller ubestemt. Hvorfor er det slik egentlig? Nemlig fordi det fremdeles i mange land og kulturer sees på som tabu. Man skal heller holde det for seg selv. Ikke at dette er bra i det hele tatt, men det skjer fortsatt i Norge i 2015. Mange er også redde for at flere vil bli psykisk syk om det blir mer åpenhet om det. Vi lever i 2015, snart 2016. Vi trenger mer åpenhet.

Psykiske lidelser har eksistert siden mennesket "satte sin fot på jordas overflate", til og med enkelte dyr kan ha psykiske lidelser. Når vi mennesker begynte å forske på psykiske lidelser ble det brukt umenneskelige metoder for å behandle pasienter som ble sett på som gal. Dette har nok alle hørt om, så jeg orker ikke gå mer inn på det. Poenget er, vi har kommet så langt i forskningen at vi faktisk har medisiner, eller forskjellige typer kognitiv terapi for å hjelpe mennesker som sliter psykisk. Da spør jeg dere igjen, hvorfor er det fortsatt så tabu belagt? Hvorfor er vi ikke villig til å innføre kunnskap om dette i skolen, som et pensum? Da kommer vi til det med at flere kommer til å bli psyke. Grunnen til at flere kommer til å bli psyke (kan jeg kalle det for det?), er fordi flere kommer til å søke hjelp. Er det ikke bedre at folk søker hjelp, enn at de dropper ut av skole, mister jobben, begynner med narkotika eller begår kriminelle handlinger?

Ikke før jeg begynte på tredjeåret tok jeg tak i problemene mine. Nettopp fordi jeg trodde det var sånn mentaliteten min skulle være. Det var da jeg fortalte familien min at det var noe som ikke stemte med måten jeg tenkte på. Jeg gikk ikke på skolen fordi jeg ikke turte å dra. Hver minste detalj rundt meg ble analysert for farer og jeg endte opp med å lage en slags mur rundt meg selv. Når jeg bodde hjemmet ble jeg alltid kjørt til skolen fordi moren min jobber der. Så jeg fikk liksom aldri utfordret angsten min, og jeg satt egentlig på pause knappen. Det jeg husker fra når jeg bodde hjemme var at jeg kunne få skikkelig hjertebank og ondt i kroppen for ingen som helst spesiell grunn. Noe som jeg nå vet er starten på et angst anfall.

Det jeg tror er grunnen til at jeg har utviklet angst er fordi jeg alltid har hatt store forventninger til meg selv og at andre har store forventninger til meg. Bare tanken på å feile er min største frykt. Og de tre siste skoleårene mine har egentlig gått mer og mer til H, ettersom jeg har fortrengt angsten og ikke gjorde noe med den. Jeg forventet at, "i morgen klarer jeg å gå på skolen", eller "jeg klarer å gå på butikken alene". Alle disse små tingene, som hindrer meg å gjøre ting som jeg innerst inne vet ikke er en fare for meg.

Hvordan er det egentlig å leve med angst? Vil si at det er et helvete, for å si det mildt. Det verste med det hele er å sitte igjen med følelsen av at du skuffer alle rundt deg og ikke minst seg selv. Man får et tankemønster som vurderer hver minste detalj, person, lyd og lukt. Man føler seg ofte også konstant stressa over alt som foregår i livet. Og alle vet hva stress kan gjøre med mennesker, man blir urolig, irritabel, depressiv, utmattet og ikke minst det går utover spisevaner og søvn. Noen ganger er jeg redd for å få hjertestans fordi alt er et stort kaos. 

I overskriften står det en rekke psykiske lidelser. Det er mine psykiske lidelser, som jeg må forholde meg til hver dag. Grunnen til at jeg skriver disse åpenlyst er for å få mer åpenhet og mindre stigmatisering rundt psykiskhelse. Det er veldig viktig og jeg håper dette innlegget kanskje får noen til å søke hjelp om de sliter med noe. Ikke nødvendigvis angst, men generelt alt som setter en stopper for du/dere klarer å fungere i dagliglivet.

Og til slutt, dette er ikke et rop etter oppmerksomhet. Det er også veldig trist at jeg faktisk må skrive at jeg ikke er oppmerksomhets syk. Nettopp fordi, man sier aldri til en med kreft eller andre fysiske sykdommer at de er oppmerksomhets syke om de forteller sin historie. Jeg går til psykolog så jeg får den hjelpen jeg trenger og er veldig fornøyd med den hjelpen jeg får. Bare slutt med å se på oss med disse problemene som en byrde, fordi det er vi ikke. Vi er fantastiske mennesker på hver vår måte, akkurat som "normale" mennesker er fantastiske på sine måter. Vi kan alle bli friske, men når man får så mye unødvendig motgang fra samfunnet, skjønner jeg at mange gir opp.

I'm so deep. I can't see myself anymore...

Alt for lenge har jeg gått rundt å fortrengt meg selv. Nettopp fordi jeg har vært alt for opptatt med å lage et bilde for andre, slik at de ser meg slik de vil se meg. Ikke hvordan jeg vil se meg selv. Det er skummelt å tenke på hvor mye jeg har mistet meg selv, og hvor dypt det sitter. Det at man omgås mennesker som egentlig ikke er bra for en, og som får meg til å fortrenge meg selv. Mennesker som vil forme meg til å være deres perfekte dukke. Man blir så manipulert og opphengt i hva andre mener, at man stopper å tenke på det som er bra for seg selv.

Jeg har blitt redd for å være seg selv rundt absolutt alle. Det ender med at jeg sitter å klandrer meg selv for at jeg ikke er perfekt. Med vilje prøver jeg å ikke trekke så mye oppmerksomhet, slik at andre får den endeløse oppmerksomheten de trenger. Derfor bestemte jeg meg for å prøve noe nytt for en et par måneder siden, jeg skulle slutte å late som lengre. Slutte med å ikke stå opp for meg selv. Det endte egentlig med at jeg hatet meg selv enda mer, fordi folk aksepterer ikke dem som tenker utenfor boksen. Jeg var på nippet til å bare gå tilbake til å være en grå liten prikk i mengden, men ombestemte meg. Kunne ikke bare gi opp nå som jeg begynte å finne fram til den gamle Viktoria. Så jeg tok imot alt dritten med "glede". Uansett om det var vanskelig å holde maska, uansett om jeg ikke kom til å få sove. Akkurat nå tror jeg at jeg er på et vendepunkt. Tror jeg, jeg er aldri helt sikker, men det er lov å håpe. I fem dager nå har jeg gått rundt å vært likegyldig til alt. Har ikke hatt noe energi, har tvunget meg selv ut døra. Nettopp for å ikke miste motet igjen, men bare presse meg selv til å gi en god faen i hva andre mener.

I går prøvd jeg å tenke over hvorfor jeg skal gi andre rett til å dømme meg, på en måte som går utover selvbilde mitt? Når jeg tenker over det, så får folk meg til å dømme meg selv, fordi jeg hører så mye rart at jeg nesten begynner å tro på det selv. Alle har jo sine meninger, men for guds skyld, det skal da være grenser. Jeg vurderer seriøst å be alle jeg kjenner om å slutte å fortelle meg hva andre sier om meg, fordi jeg trenger egentlig ikke høre det. Hvordan i all verden skal jeg klare å bli meg selv igjen om alle skal gi meg sladder om hvordan jeg ikke er. Ingen vet hvordan jeg tenker og ingen vet hvilke tanker du har. Når man går rundt å sprer negative synspunkter om andre, skaper man et bilde av en person som ikke er dem. alle har uskrevne regler de tror på, men ikke alle har de samme normermene. Dette er noe samfunnet ikke klarer å gni inn og skaper ofte store konflikter. For all del, enkelte normer burde alle følge, dere skjønner hva jeg mener. Vil ikke skape anarki i normene med dette innlegget altså.

Pluss i det siste har jeg fått jeg en del stygge kommentarer på bloggen, selvfølgelig anonyme, fordi folk eier ikke baller. Jeg synes det er virkelig rart at dere tror dere automatisk blir et bedre menneske, fordi dere ikke sliter psykisk, går på skole og jobber. Det burde være innforstått at man ikke klager på andres valg, spesielt når det ikke påvirker dere på noen som helst måte. Det jeg synes er mest smålig er å klage på at skattepengene deres går til mennesker som meg. For å si det sånn, vær glad at det faktisk går til noen som faktisk trenger det, istedenfor de som faktisk svindler nav for flere millioner. Dessuten, skattepengene nyter alle godt av, det går liksom ikke bare til nav (ikke vær så trangsynt). En annen ting, vær glad dere ikke er i min situasjon, fordi det er ikke enkelt. Hver dag, jobber jeg med meg selv, slik at jeg en dag skal kunne fungere i samfunnet. Slik at jeg ikke blir en "taper" lengre. Skulle gjerne sett dere si til en med leddgikt eller MS at de er en taper, fordi de ikke kan jobbe eller har nedsatt arbeidsevne. Psykiske lidelser er like jævlig, og er ikke noe man skal spøke med. Det er tross alt folk som tar sitt eget liv, fordi de ikke klarer mer. 

Jeg bare måtte få dette ut, og det ser ut som bloggingen får meg til å tenke litt klarer iallefall!

Komplisert

Før jeg begynner å jabbe, må jeg bare takke for den "sinnssykt" fine kommentaren i forrige innlegg! For å være ærlig så underholder det meg mer enn det sårer meg. Jeg finner det veldig morsomt at folk bruker sin tid på meg, selv om de missliker meg sterkt. At de orker å lese bloggen min, gi meg høyere lesertall og lage drama som trekker mer oppmerksomhet. Forrige innlegg var laget for å provosere, og for at jeg skulle få sagt det jeg mener. Jeg bryr meg fint lite om hva dere mener om hva jeg gjør med min fritid. Sorry, for at jeg ikke kan jobbe som et normalt menneske, går til psykolog og går på nav. Du som skrev denne kommentaren har mest sannsynlig baksnakket meg til alle du kjenner. Noe som jeg finner enda morsommere, fordi du orker å bry deg om en person som bare sitter inne på ræva og ikke gjør en drit. Det var det jeg skulle si XD

Skal ta opp et vanskelig tema, men samtidig et veldig morsomt tema. Dette er noe som vi alle kommer til å oppleve, er involvert i eller har vært involvert i. Skal ta opp mange vanskelige situasjoner, fordi vi alle må ta valg. Kommer til å forklare en god del av hva som er bra og ikke bra for deg selv, eller den andre personen som er involvert.

Som jeg skrev i innledningen så kommer vi alle til å oppleve dette. Nemlig det å forplikte seg i et forhold. Det er ikke enkelt, og kommer aldri til å helt være stabilt. Jeg har lest mye i det siste og har fått et par "aha-opplevelser", ting jeg ikke har tenkt på. Ting dere som leser bloggen min, kanskje ikke har tenkt på.

Nå har jeg nettopp kommet ut av et turbulent og veldig slitsomt forhold. Ikke bare for meg, men sikkert også for den andre parten også. Greia er, jeg personlig har egentlig ikke sett hva jeg har gjort galt ovenfor meg selv. Jeg sluttet å bry meg om alt som hadde stor verdi for meg. Jeg brydde meg ikke om musikk, jeg brydde meg ikke om kunst, jeg brydde meg ikke om meg selv. Hvis man skal forvente at noen skal elske deg, må man jo for svarten klare å elske seg selv også. Man kan ikke gi slipp på seg selv, og tro at all lykken skal komme fra det andre individet i forholdet. Alle skaper sin egen lykke.

Jeg har slitt psykisk så lenge at jeg ikke husker sist jeg følte meg sånn nogen lunde stabil. Dette har gjort meg avhengig av å støtte meg til andre. Alle har lyst å være uavhengig. Det gnager både på deg og den du er i lag med å ikke være 100 %. For det første, du føler deg crap hele tiden, for det andre, den du er ilag med føler seg sikkert enda mer crap, fordi de ikke kan fikse på problemet ditt. Det er ikke deres ansvar, det er ditt eget. Alle vet innerst inne, hva som skal til for å være den optimale deg. Okei, det er vanskelig, men man kan ikke gi opp. Dette er ofte en stor grunn til at par gjør det slutt med hverandre, nettopp fordi ingen av partene føler de strekker til og alt blir slitsomt. Så jobb alltid med selvbilde ditt, aldri gi opp på deg selv.

Neste steg, ærlighet. Jeg ser alt for mange som sliter med å være ærlig med hverandre, og ikke minst ærlig ovenfor seg selv om hva som ikke er fult så bra. Hvis man ikke har følelser for en person, hvorfor i all verden er man i lag med dem da! Hva er greia med det?.Jeg skjønner ikke hva som er så morsomt med å smi på noe som ikke er varmt lengre? Det er ikke bra for deg, og er utrolig respektløst ovenfor den du er i lag med. Selvfølgelig skal man alltid være hundre prosent sikker på at man ikke har en dråpe følelse igjen, før man gjør noe med det. Og er man utrolig forvirret, vær i alle fall ærlig om det. Prøv å finne en løsning i lag (dette omhandler begge parter for faen). Ja, det er vanskelig, men "get some balls".  Et enkelt spørsmål som fikk meg til å tenke, "Hva gjør at du fortsatt er med denne personen?". Hvis alt er blankt og absolutt ingenting kommer i tankene, burde man virkelig se varsel signalene. I tillegg, hvis man begynner å finne på unnskyldninger for å være med denne personen, burde du se et rødt flagg.

Sist, men ikke minst, gjensidighet. Hvis  DU  føler at det er  ALLTID  er  DU  som må ta initiativ til å enten, fikse på ting, være romantisk, støtte opp, gjøre vanlige hverdagslige kjedelige gjøremål eller simpelt hen finne på noe. Bare nope, nei, pakk tingene dine å stikk. Ingen, jeg sir ingen, skal tillate seg selv å være den som alltid fikser opp. Man skal aldri forvente å få alt servert på et sølvfat, og slik er det i alle slags livs situasjoner. Hvis man tar, må man også gi tilbake. For å si det sånn, jeg har lært min lekse, og kommer aldri til å tillate noen å ta meg forgitt.

Grunnen til at jeg tar opp akkurat dette temaet, er fordi jeg kjenner alt for mange, har lest alt for mange artikler, blogger, sett for mange videoer og hørt for mange historier om folk som ikke står opp for seg selv. Jeg synes det er trist og frustrerende. Ingen er perfekte, jeg vet det, men det kommer fortsatt til å irritere meg. Og som jeg selv har funnet ut, alt er så mye enklere å se, hvis man hører det fra noen andre enn deg selv...

Skyllebøtte

(INNHOLDET I DETTE INNLEGGET KAN VIRKE STØTENDE. VENNLIGST LUKK VINDU OM DU IKKE TÅLER Å HØRE SANNHETEN)

Jeg er bare så utrolig lei. Lei av å måtte omgås med uærlige mennesker. Mennesker som smiler og ler, som later som om de liker deg, men så snart de snur ryggen til er du ditt og datt. Dere tror det er greit å ikke si det som det er? Dere er svake. Hvorfor gidder dere å bruke energien på rote til andre sitt sinn? Kan dere ikke bare gjøre litt mer produktive ting enn å snakke negativt om andre? Hvorfor blande seg inn i andres liv, la det ligge for faen! Fokuser på deres eget, og tro meg, dere vil komme dere mye lengre. Hvis man skal kunne dømme noen, må de ha gjort deg noe personlig...

Dette gjelder ikke bare meg, og det jeg har fått gjennomgått den siste måneden/årene/livet. Dette gjelder alle som møter på denne typen mennesker. Mennesker som er svake og ikke klarer å konfrontere seg selv, eller se den uærlige og åndssvake refleksjonen sin speilet. Hvor mye skal til for at dere møter dere selv i døra og skjønner hva dere holder på med? Er det virkelig nødvendig å blande seg inn i hva alle andre gjør? Hvis du ikke en gang klarer å ta dette opp med vedkommende, hold kjeft, hold det for deg selv.

Jeg snakker ikke bare til mennesker jeg har blitt kjent med de siste årene, men alle som har vært med på å ødelegge meg. Dere har gjort slik at jeg har mistet meg selv. Jeg tør ikke være meg selv, tør ikke gå ut enkelte dager, fordi jeg er livredd for å bli dømt for små fille ting. Som jeg helt ærlig ikke burde ha brydd meg noe særlig om. 

Alle må ta valg som ikke er så populære for "allmennheten". Ikke at disse valgene angår dere, og ihvertfall ikke folk som ikke kjenner meg. Gå inni dere selv, og tenk over hva dette kan gjøre med et menneske. Ikke alle tenker som deg og ikke alle tenker som meg heller. Det må vi alle bare akseptere, nettopp fordi alle er forskjellige.

Jeg har aldri vært redd for å si det jeg mener. Enkelte takler å høre det, andre gjør det ikke i det hele tatt. Poenget er, man trenger ikke hive en skyllebøtte tilbake, fordi man ikke tåler å høre sannheten. Jeg aksepterer at folk ikke liker mine valg, det gjøre jeg. Det jeg ikke aksepterer er å være så smålig at dere ikke en gang tør å komme til meg å si det. Det spiller ingen rolle hvordan, over mld, en tlf samtalen, ansikt til ansikt. Så mye dritt som jeg har fått i løpede av mitt korte liv, er det ingen grunn til at jeg ikke takler det.

Ta ting med en klype salt, gå litt inn deg selv. Tenk over hva du gjør, vær ærlig med deg selv først å fremst. Ikke forvent at du aldri kommer til å bli konfrontert om du baksnakker (MOBBER). Ingen fortjener å bli behandlet slik, uten at DU har en faktisk konkret grunn. En sak har alltid flere sider.

Samtidig vil jeg bare si hvor takknemlig jeg er for de som står meg nærmest. Dere får meg igjennom de mest dystre stunder. Det setter jeg utrolig stor pris på og kommer alltid til å huske dere for dette (klisje much).

Til slutt 

Fordi jeg har fått nok...

La meg være i fred for en gangs skyld....

RMR!

Snart er det Rock Mot Rus, og jeg gleder meg virkelig. Hvert år har det vært kjempe morsomt å enten delta eller bare være publikum. I år er jeg med på å arrangere Rockebussen Finnmark. Det har både vært stressende og morsomt på samme tid. I denne sammenheng har jeg kommet borti et lite tema som angår kultur i Norge og hvor lite viktig det har blitt for flertallet. Synes det er veldig synd at det har blitt slik. Vi prøvde her om dagen å ringe rundt til butikker for å få sponset litt brus og kanskje snacks til deltakere på turen til Andenes. Gidder ikke trekke butikknavn inn i dette innlegget.

Tydeligvis blir sport satt mye høyere enn kultur arrangementer. Det var kun en butikk som ville sponse oss, av alle butikkene vi ringte i Alta. Ringte alle matbutikkene vi kunne komme på. De fleste sa bare nei, men enkelte sa at de ikke ville sponse oss bare fordi det ikke handlet om sport. Gidder ikke nevne hvem, men den ene butikken sa til og med at vi skulle ringe tilbake når vi hadde et sports arrangement. Hvor frekt er ikke det, akkurat som om kultur ikke betydde noe for dem!

Hvor viktig er egentlig kultur for mennesker i dagens samfunn? Blir egentlig lei meg og føler at jeg er med i en tilsidesatt gruppe som alltid må kjempe for å få oppmerksomhet og den anerkjennelsen vi fortjener. Hørte rykter tidligere om at Gigant har mistet en sponsor i år, men er ikke helt sikker på om det stemmer? Uansett, kultur har veldig lett for å bli glemt og ikke mange støtter kultur arrangementer. Vi som har styrt med Rockebussen Finnmark har slitt ræva (jeg unnskylder ikke språkbruken) av oss for å skaffe penger slik at vi kan ta med oss flest mulig ungdom med ned til Andenes. Vedder på at hvis vi hadde vært et sportslag som skulle reise på en eller annen tilstelt samling, måtte vi ikke betalt noe for reise, opphold eller selve arrangementet selv.

Jeg har vært med i et idrettslag når jeg var litt yngre å gikk på mellomtrinnet og ungdomsskolen, men vil ikke si at jeg følte meg så inkludert i sports miljøet. Istedenfor at det var inkluderende, følte jeg heller at alt handlet om å vinne, trene og være best. Var liksom ikke plass til unike personligheter og kreative folk. Alle "måtte" kle seg likt, "oppføre" seg likt, høre på den "samme" musikken og helst ikke skille seg så veldig mye ut. Selvfølgelig hadde vi kulturskole, men det var kun et arrangement i året og det var UKM.

Jeg vil ikke at ungdommer skal føle seg som et outcast bare fordi de ikke holder på med sport. Vil heller at det skal bli flere slike tilbud, som ikke blir å koste deg skjorta. Fordi jeg vet om alt for mange kreative sjeler som sitter nesten hele året hjemme å enten lager musikk for seg selv, eller band som kun jammer og øver på øvings rommet eller folk som har masse potensiale når det gjelder kunst. Jeg er for at alle skal bli inkludert, få oppleve nye ting, bli kjent med andre ungdommer og utvikle seg selv.

Noen flere enn meg som irriterer seg over dette ganske ofte?

OUT OF CONTROL!

Katt!

Om to måneder skal jeg adoptere en katt eller to av familien til bestekompisen min Glenn. Dette er noe jeg har ønsket meg hele livet mitt og endelig skjer det! Helt siden jeg var liten har jeg ønsket meg en katt, men på grunn av allergier i familien har vi ikke kunne hatt katt hjemme. Noe som er surt og kjedelig. Uansett, jeg gleder meg så mye at jeg nesten ikke klarer å vente, det blir på en måte som en liten julegave fra dem, siden jeg egentlig skal få henne andre juledag. Desverre kan jeg ikke ta henne med til Alta før nytt år på grunn av at jeg feirer jul hjemme. Slik ser katte kulle ut.

Dette er alle sammen, moren Lizzy eller Lissy vet ikke helt hvordan det skrives. De to kattungene som ligger på siden er jenter. I midten er siste mann i kullet, han er minst ut av alle noe som er rart i og med at han er gutt. Her er de en eller to uker gamle.

Dette var vel noen dager etter de hadde åpnet øynene.

Dette er den lille pusen jeg skal ha! Så nydelig at jeg nesten dør.

Også har jeg ikke funnet navn ennå, så hvis noen har et forslag eller to, så gjerne legg igjen en kommentar. Enda en ting jeg lurte på er om det er noen som har innekatt, som har noen tips for å holde de mest mulig aktiv? Hvis det er noen andre tips, bare si i fra!

OUT OF CONTROL!

For de som liker å lese...

Kanskje på tide med et nytt innlegg? I det siste har det skjedd ganske mye, har vært på Arronesrocken, vært med på foto kurs på gigant og begynt på drama andre året. De to først nevne har vært utrolig morsomt og jeg fatter ikke at tiden skal gå så raskt. Har fått sett mange band jeg ikke visste om og jeg la spesielt merke til et band som het Moron Police! Utrolig humoristisk og underholdende band, også var musikken ikke så verst heller. Vet ikke helt om jeg kan legge ut konsert bilder på grunn av regler osv, gidder ikke ta sjansen. Får vel bare bli instagram bilder igjen da.

Honningbarna var utrolig kule på scenen, det eneste jeg ikke likte var at noen av fansen var utrolig voldelige i moshpiten, jaja, jeg har aldri vært med i en. Fordi jeg får så lett blåmerker og generelt liker å se på hva som skjer på scenen. Okei, jeg er en pyse.

Sitter å hører på Korn, spiser ostepop og tenker på hva jeg egentlig har begitt meg ut på. Har nemlig begynt på skolen igjen. Aner ikke hvordan jeg skal klare meg på en linje som strider så mye i mot min sosiale angst. Ikke nok med det, den første oppgaven vi fikk når vi begynte var å lage et skuespill til unger som skal bli vist rundt på museet her i Alta. Jeg liker ikke fremmede kids, vet aldri hva du har i vente, de er som dyr. Spesielt de i 10 års alderen, som vi skal holde et interaksjons stykke for hver dag i en uke. Blir helt nummen av å tenke på det, men jeg tar en dag av gangen å håper jeg finner styrken til å gjennomføre det med stil. Er vant til å ha publikum på avstand og under kontroll og ikke springende rundt om kring som en gjeng "hyener". Selve prosessen med å sette sammen stykket blir nok å gå bra.

Har også gjort noe jeg aldri trodde jeg ville klare, nemlig å ta bussen alene. Mange ville nok fnyst til meg å si at det er barnemat, men jeg har gått å tenkt på dette siden jeg takket ja til leiligheten. De med samme "problem" som meg skjønner hva jeg går igjennom. Vi har disse små teite tingene som vi absolutt prøver å unngå på alle mulige måter (jeg har en mild form av agorafobi). Heldigvis er det ofte ikke så ille som man tror det er, man må bare komme seg over den lille kneika. Ingen andre enn en selv kan overtale seg selv til å gjennomføre. Derfor er det viktig å finne roen og ikke ha noen andre til å tvinge situasjonen på deg. Alt blir så mye verre da.

Nok om det, har flyttet inn i ny leiligheten for en uke siden snart, og det er fortsatt mye å gjøre her, har jeg lagt merke til. Ikke alt funker som det skal. Oppvaskmaskinen som var her da jeg kom, funker ikke, jeg som var så overlykkelig. Har prøvd diverse vaskeprogrammer, men det ser ut til at den ikke vil skylle koppene, bare tørke. Jeg klikker hvis dette blir enda et år med vasking for hånd, spesielt nå som vi skal være to stykker her. Har jeg nevnt at jeg og typen skal flytte i lag, uansett, vi skal det. Han kommer hit på mandag eller søndag. Også er det masse småting som ikke funker her... Jaja, får nok ordnet det.

Nå skal jeg ikke skrive hull i hode på dere, så det blogges...

PS: Ørene mine er 20 mm nå !

OUT OF CONTROL!

Det er stygt!

Wooohoo, fikk høre at mine utvidede ører er stygge. Det er ganske normalt egentlig, men ble veldig overrasket denne gangen. Ble også lei meg, sint og veldig skuffet. Ja, jeg er "vant" til å høre det av fremmedfolk osv. Noen ganger venner og familie. Synes det bare er utrolig dårlig gjort i dette tilfellet. Orker ikke nevne noe om hvem det er, pga at dette blir lagt ut på facebook. Det jeg skulle frem til er, man sier ikke ting om utseende til folk, uansett hvor stygt man synes det er. Man vet aldri hva dette vil gjøre med denne personen. Kanskje noen er vant til å høre slikt, men det er ikke okey at man skal bli vant til det heller. Er det greit at man skal bli vant til å bli kalt stygg hver dag, nei det er det ikke. Det er også de som velger å heve seg over slike ting, men de fleste vet jo at man går å tenker på det støtt å stadig uansett hvor sterk man påstår å være. Det er derfor jeg synes at slike ting ikke hører hjemme noen plass!

Å reagere på ting folk sine handlinger vil jeg si er noe som alle har rett til å gjøre. Og for de som liker å kverulere, så ikke ta handlinger som går utover utseende som et mobbe moment. Da mener jeg body modifications (hvis du ikke vet hva det er klikk her), plastikkirurgi og tatoveringer. Fordi dette er ting mennesker må leve med resten av livet. Det er noe helt annet hvis man får vite at noen har skadet et dyr med vilje, voldtatt eller mobbet noen. Slike folk kan jeg godt si at er stygge. 

Jeg har lært fra jeg er liten av at man ikke skal si noe slemt om folk som er annerledes. I dette tilfelle endte jeg opp med å bli annerledes selv. Noe som jeg trives med og noen ganger ikke. Huff, du aner ikke hvor mange ganger jeg har tviet meg fra å gjøre ting med utseende mitt, fordi folk er så fordomsfulle. Det er enkelte ganger hvor jeg ikke har tort å ha på meg klær som jeg har villet ha på, fordi jeg er redd for å bli ned stirret. "Takk" for at jeg har utviklet sosialangst, det hjelper virkelig på. Det er mange ganger jeg har bli sint på meg selv fordi jeg ikke tør å være meg selv. Det er så mye jeg vil gjøre med stilen min, og sminken og med piercinger osv, men jeg tør ikke... Rett og slett på grunn av alle de idiotene som kommer til å se stygt på meg og dømme meg. Alle som dømmer, fortjener et slag i trynet... Her er noe av det jeg har vurdert  å gjøre kjempelenge, men ikke tør å gjøre.

 

Jeg har hatt medusa før, men tok den ut. Har fortalt de fleste at den bare var i veien, men jeg tok den ut fordi folk hadde sagt at jeg er mye penere uten. Noe som jeg angrer som en hund på. Har også hatt en labret, som jeg gjorde det samme med. Akkurat nå er jeg ikke fornøyd med hvordan jeg ser ut, og det er noe jeg skal forandre på. orker ikke mer av hva andre folk mener, og jeg driter i hva mine nærmeste og venner har å si. Hvis du synes jeg ser ut som en emo eller et dass, så vær så god. Etter min mening så ser du ekstremt kjedelig ut. Jeg synes det mest attraktive i verden er de som er seg selv både inni og utenpå. Hvis man trives med å se ut som en bimbo, og er stolt av det, så heier jeg på deg, fordi du er ikke noe mer annerledes enn meg...

OUT OF CONTROL!

 

"Dritfæl"

Jeg vet dette kanskje er en gammel sak, som egentlig ikke spiller noen rolle. Som ikke angår noen andre en meg og den anonyme personen, som tydeligvis har et problem med meg. Jeg aner ikke hvem denne personen er, og jeg kan heller ikke tenke meg hvem det kan være lengre. Det er et mysterium, noe som går meg litt på nervene. Det er faktisk lenge siden noen har orket å si noe stygt om meg, og denne gangen var det verken sagt på en kreativ måte eller utført med stil. Fremdeles gikk det inn på meg, fordi, ja, jeg tar negative ting veldig tungt. Å bli kalt "dritfæl", er vel ikke så nøye... Man kan jo bare overse det og heve seg over slik dritt snakk. Merkelig nok går jeg fortsatt å tenker på det, fordi jeg vil vite hvorfor jeg er "dritfæl" og hva jeg må gjøre for å forandre på det. Vil jo ikke at en person som jeg ikke har noen kjennskap til, ikke skal like meg. Er du på styr?

Det er sikkert bare litt konstruktiv kritikk slik at jeg skal bli en bedre person, ikke sant? Denne anonyme personen prøver sikkert bare å hjelpe meg. Vil nok innrømme at jeg noen ganger kan være "dritfæl" med mine nærmeste. Noen ganger ser jeg "dritfæl" ut, men hva gir denne "noen" retten til å skrive noe slikt svart på hvit?

Jeg finner det veldig morsomt at det iKKE ble skrevet direkte til meg, men til en venninne av meg. Setningen lød litt som dette: "Æ skjønne ikke koffer du gidde å være me ho viktoria, ho e jo dritfæl?". Kanskje fordi jeg ikke er så jævlig som du skal ha det til? Eller kanskje jeg er det, fordi jeg følte meg dritfæl etter jeg fikk høre den setningen. Det virkelig brant i magen og alt rundt meg ble grått, men bare i et lite sekund.

Tenker på dette i ettertid, og ikke fordi jeg er lei meg, men fordi jeg synes synd i denne personen. At noen kan tillate seg selv å være så "dritfæl" mot andre, uten å stå for det, uten å støtte opp sin egen påstand. Jeg er en stor fan av ærlighet, og kommer alltid til å være det. Det er forskjell på en hvit løgn og en svart løgn. Har hørt at jeg er alt for ærlig, og at det kan være sært, men jeg har lært på den tunge måten at uærlighet ikke varer lenge.

?Love your enemies. Do good to those who hate you. Speak well of those who curse you.? - Never!

PS: Husk å ta det jeg skriver med en klype salt... (sarkasme)

OUT OF CONTROL!

Skole?

For noen dager siden sjekket jeg på Vigo.no hvordan det sto til med skolesøknaden min. Fikk litt sjokk når det sto at jeg var kommet inn på drama andre året, trodde ikke jeg ville få denne sjansen. Derfor har jeg gått nå i flere dager å tenkt som en gal på om jeg skal takke ja eller ikke. Har egentlig ikke vært så veldig for skole det siste halvåret, og det er nesten ikke rart. Psyken har ikke vært så bra som den burde ha vært, og jeg merker forsatt at jeg sliter. Det eneste positive er at jeg har klart å få mer kontroll, noe som har vært det største målet mitt. Søkte på skole av den grunn, at hvis jeg ombestemmer meg så har jeg en mulighet. Etter å ha evaluert og argumentert litt for meg selv, vil jeg tro at det er best at jeg tar meg selv i nakken og får dette overstått. Vil ikke ende opp med å ta videregående i lag med folk som er alt for mye yngre enn meg, fordi jeg vet hvor irriterende det kan være.

Nå skal jeg være dønn ærlig, jeg er redd. Redd for at jeg skal feile igjen og at jeg må gå igjennom alle de destruktive tankene jeg hadde for noen måneder siden. Å feile er min største frykt, jeg må bruke et så sterkt ord som at jeg HATER det! Man føler seg så liten og verdiløs, og jeg liker ikke at folk skal se meg slik. For man vil jo fremstå som sterk og fornuftig. Vil heller være en som prøver for hardt enn en som bare gir opp ved første hinder. Selv små utfordringer kan være vanskelig for meg, ting som "normale" mennesker ville oversett.

Heldigvis har jeg mange positive ting jeg kan støtte meg til, som at jeg blir å gå i klasse meg noen jeg kjenner, at jeg får en fin plass å bo, at de fleste av mine venner bor i Alta, at jeg får kommet meg et steg nærmere studiekompetanse, jeg trives i Alta, at kjæresten min snart flytter til Alta. Kan sikkert forsette å ramse opp fordeler, men vil holde det litt kort.

I dag bestemte jeg meg, det blir skole på meg i år også, selv om det ikke var plan A. Noen ganger er plan B bedre...

Men nå skal jeg gå å legge meg, for i morgen skal jeg på buktafestivalen! Hånda som viser fingeren, er en kompis av meg som ikke kunne dra på grunn av aldersgrensen, dakar...

OUT OF CONTROL!

Opeth Live, Kødde Du Me Mæ!

Sitter å Hører på Avatar for øyeblikket og koser meg på det nesten ryddige romme mitt. Ryddet nesten alt flyttelasset på plass i går kveld. Nå sitter jeg egentlig bare å venter på at Glenn skal stå opp slik at jeg får noe å gjøre. Er absolutt ingenting å gjør i Øksfjord utenfor huset..

På Lørdag dro jeg hjem fra Alta etter tre dager med innspilling av musikkvideoen Madness. Jeg koste meg kjempemye i lag med folkene på sette! Kommer nok til å satse på make up artist innenfor film, fordi jeg følte meg skikkelig hjemme. Her er noen bilder fra innspillinga..

Det ble mye blod og vaske opp etter oss, og jeg er glad jeg ikke trengte å gjøre den jobben.

I neste uke skal jeg på Bukta Festivalen og se en av mine favorittband! Gleder meg som en liten unge, trodde ikke jeg kom til å dra, men så ordnet det seg likevel. For de som ikke visste det fra før av, og som har hørt meg si det hundre ganger, så skal jeg se Opeth! Begynner nesten å grine bare av å tenke på det, føler meg som en håpløs fan girl eller noe sånt. Uansett, det kommer til å bli så morsomt !

Så skal jeg selvfølgelig på Arronesrocken i år også, håper Honningbarna spiller på hovedscenen.. Fordi jeg er ikke helt sikker på om jeg kommer meg inn på cityscene, selv om jeg skal være fotograf. Skal være med på et eller annet fotokurs under Gigant, som foregår på Huset i Alta. Gigant samarbeider meg Arronesrocken, for de som ikke visste det.

Også gleder jeg med til å se alle folkene i Alta igjen, begynner å savne å være sosial fra morgen til kveld. Også kommer storesøster og storebror til Øksfjord! Charlotte kommer også hjem, også får jeg sett kjæresten snart <3 Herregud, mange folk å huske på, ja selvfølgelig Irene og Anastassia! Må ikke glemme dem. Det blir alt for mye at og fram fremover, så jeg stopper innlegget her...

OUT OF CONTROL!

26.06.2014

Damn, håret mitt... Vet ikke helt hva jeg skal si, det ble ikke så lyst som jeg ville ha det. Må nok drepe det en gang til, for så å farge på nytt. Var bare så utålmodig og endte opp med å farge det på søndag... Noe som jeg angrer litt på, og ikke angrer på. Aner ikke om jeg hater det eller bare ikke klarer å akseptere at etterveksten er knalle blå. Ville liksom ikke bleike det mer heller, fordi håret mitt burde egentlig ikke bli mer slitt. Her er ihvertfall bilde av hvordan det ser ut nå etter to hår vasker.

Hva synes dere? Er bare forvirret og vet ikke helt om jeg angrer på at jeg ikke tok rødt. Uansett, føler at dette innlegget er unødvendig, så skal prøve å holde det kort.

Holder på å pakke ned alt av skrot som jeg skal ha med hjem til Øksfjord. For i morgen så sier jeg hade til Hybelen. Blir godt å komme hjem, er jo ingen her i Alta. Det er for såvidt ingen i Øksfjord heller. Gleder meg bare til å komme hjem og være litt med lillebror. Først må jeg bare hive meg i rundvask, så jeg ikke får en sur utleier etter meg.

OUT OF CONTROL!

21.06.2014

Leste nettopp igjennom bloggen min for å friske opp gullfisk hukommelsen min. Må si jeg var en depressive sippe guri i enkelte innlegg... Heldigvis er jeg på bedringens vei og jeg prøver å legge ting bak meg. Ting har ordnet seg sånn halvveis og jeg klarer faktisk å være glad meste parten av tiden. Selvfølgelig kommer det øyeblikk der jeg faller ned i grusen, men klarer å "distrahere" meg selv! Har også gjort den største feilen i mitt liv, og jeg angrer som en hund på det. Noen ganger ser jeg ikke logikken hjernen min fører, og det ender opp med at jeg sårer noen. Denne gang var denne "noen" desverre en av de som betyr mest for meg. Derfor legger jeg meg ned på alle fire og tar min skyld, fordi det jeg gjorde var ikke okey.

Nå er det bestemt og pakken er bestilt! Jeg skal endelig gidde å utvide ørene mine til 20 mm, så tenker at når jul nærmer seg så ser jeg ut som et eller annet stamme medlem. Min plan er å utvide ørene store som fat slik at jeg kan spise fra dem. For det blir jo "akseptert" av samfunnet. Også skal jeg bleike håret mitt i morgen, for å få det sjøgrønt. Sto mellom sjøgrønt og rødt, men det ble sjøgrønt.

Er ikke singel og det er egentlig gammelt nytt, tror det er tre uker siden om jeg ikke husket feil. Har ikke forholde på facebook, fordi det er mainstream.

Så kan jeg ta noen tilfeldige bilder fra Instagram og slenge de inn, slik at dette innlegget ikke blir så grått å kjedelig:

 

Helga som var dro jeg til Hammerfest av alle steder for å hjelpe til i en kampanje video mot alkohol relatert voldtekt. Jeg hadde ansvar for sminke og hår på enkelt skuespillere, noe som var veldig lærerikt og ikke minst utfordrende. Siden jeg har en opptur med min psykiske helse, tok jeg sjansen på at jeg ikke ville ende opp med et panikk/angstanfall. Gjorde heller ikke det, noe som er en kjempestor fremgang. Er stolt av meg selv, og gleder meg til å utfordre meg selv på nytt. Var ikke helt alene heller da, men var mange folk å forholde seg til på samme tid.

PS: Noen ganger når jeg skriver er jeg ikke seriøs, så ikke ta ting alt for høytidelig på denne bloggen... 

OUT OF CONTROL!

27.04.2014

Lenge siden sist! Har ikke orket å blogge, har hatt for mye å tenke på for tiden. Vært hos psykolog, vært ganske nede på grunn av drama, ja, har vært tungt. Har forresten fått diagnose, og det kom ikke som et sjokk. Ble verken lei meg eller glad over å høre var som var i veien med meg. Er ganske likegyldig til hele situasjonen, har på en måte ikke lyst til å bli bra. Fordi jeg vet det kommer til å bli både slitsomt og ikke minst en utfordring. Hadde det bare vært så enkelt som å knipse. Tiden viser at ting kan ordne seg etterhvert noe som jeg synes er vanskelig, utålmodighet er noe jeg sliter med. En av mine dårlige egenskaper vil jeg si. Vil gjerne at alt skal ordne seg med en gang og det kan det ikke. Er på bedringens vei, tror jeg, kommer nok stunder der jeg har lyst til å droppe alt jeg har planlagt. Må bare tenke meg godt om fremover på hva jeg skal prioritere. Må nok sakte men sikkert begynne å bli voksen, selv om jeg ikke vil. Å være ansvarsfull er ikke ofte så enkelt, men må til.

Fremover kommer det til å bli litt for mye festing etter min smak. Mai måned er en stor fest i seg selv, alt dette styret med russetiden osv. Kunne faktisk vært rød russ i år om jeg hadde gått studie, men hadde nok valgt å ikke gjøre det likevel. Synes det er sløsing av penger og  man trenger ikke snekkerbukse eller hatt for å feste. Også er jeg ikke så tøff at jeg tør å springe rundt å dumme meg ut fordi jeg tar en russeknute.

Nå synes jeg at dette ble uinteressant å lese selv, så jeg stopper her.

OUT OF CONTROL!

RMR!

Gleder meg sykt til å dra på Rock Mot Rus! Masse god musikk i lag med masse morsomme folk. Var med på RMR for noen år siden, og da var jeg deltaker med bandet Cursed With A Blessing som nå er oppløst. Savner den tiden, men skal ikke begynne å snakke om det nå. Det er så mye jeg må få gjort før den tid. Må kjøpe helgepass, finne ut hvilke klær som er mest praktisk å ta med til Andenes der det hele skal foregå og få alt på styr. Jeg er så lei garderoben min at jeg får lyst til å brenne alle klærne og starte på nytt. Jaja, er man fattig så er man fattig. Det jeg gleder meg mest til er å se Kvelertak, har alltid likt musikken, fordi noen sanger har black metal elementer og når du blander det med hardcore punk så blir det bare herlig!

Har også vært hos psykologen, og det var helt greit. Fikk en del informasjon om hvordan utredningen ville fungere, hvilke regler det var der og selvfølgelig gikk vi igjennom rapporten legen hadde sendt. Vil ikke gå inn på detaljer fra rapporten. Fikk et skriv hjem der jeg skulle rangere forskjellige symptomer som for eksempel, " Har du tanker om døden?", ja så alvorlige spørsmål er det dær. Er ganske vandt til å få slike spørsmål nå, og er 100 % ærlig. Gidder ikke fortrenge ting lengre, da ender man opp med å få noen ekstra ton på skuldrene.

Ellers så skal jeg hjem i helga, slappe av, ta meg en tur til bestefar og spille Skyrim. Kommer til å bli godt å komme hjem til mamma <3

OUT OF CONTROL!

25.03.2014

Nå sitter jeg å hører på Lady Gaga og venter på at håret skal kjøle seg ned etter en runde med slettetanga. Når jeg har fått satt på extensionene skal jeg henge med ei venninne på city, også skal jeg kjøpe meg litt middag. I morgen skal jeg til psykolog, for å kartlegge. Gruer og gleder meg, fordi jeg aner ikke hvilke spørsmål jeg blir å få. Så jeg stresser litt med å tenke ut svar på alt mulig av personlige ting. Også gleder jeg meg til å bli diagnotisert så jeg kan starte med en behandling som passer meg. Tror det å finne ut hva som er galt, kommer til å lette så mye på humøret mitt. Hater å være uviten. 

DAGENS PJATT:

Synes tiden går raskt, samtidig som det føles som om jeg står stille og folk bare suser av gårde. Jeg har jo selv valgt å ikke gå på skole, så jeg har meg selv å takke, men vil kanskje si at det må ha vært et riktig valg. Fordi jeg trenger tid til å samle tankene, og finne ut hva jeg vil med livet. Jeg har heller ikke jobb, noe som mange kanskje synes er tåpelig og svakt av meg. Ja, jeg er på mitt svakeste for tiden, psyken er ikke slik den skal være. Jeg vil ikke begynne å jobbe, det ender opp med at jeg mister jobben fordi jeg ikke klarer å dra dit. Har hørt jeg vil havne på gata, at jeg ikke kommer til å få meg jobb i fremtiden, at jeg kommer til å bli trygde snylter og at jeg havner på rema 1000. Kanskje jeg havner der til slutt om du fortsetter å motivere meg til det. For er det ikke slik at, hvis man sier til en person hver dag at de er stygg så ender de opp med å tro på det. Jeg er snart på det punktet, så vær så snill å ikke si hvor jeg blir å havne, fordi jeg vil ikke begynne å tro på det.

OUT OF CONTROL!

 

Skal jeg ødelegge ørene mine enda mer ?

I dag blir det bursdags feiring på meg, så jeg kjøpte meg en flaske vin med lakris og vanilje i, lurer på hvordan det blir å gå. Jeg aner ikke hva jeg skal ha på meg, jeg aner ikke katti det begynner, og jeg har null kontroll. Det stresser meg litt, fordi da vet jeg ikke hvor lang tid jeg har på å ordne hybelen, fordi den trenger seg virkelig en vask. Masse hår på gulvet, siden jeg klippet en venninne i går, og jeg orket ikke ta å støvsuge rett etter på. Litt latskap må vel være lov? 

Uansett nå sitter jeg og varmer opp med litt Fleshgod Apocalypse, drikker kakao og spiser brød. Det er så koselig med metall på morgenkvisten, tror det er det beste måten å våkne på. Må nesten kjøpe meg en vekkeklokke som spiller av musikk når den ringer.

NOE JEG HAR TENKT PÅ LENGE:

Som de fleste vet så har jeg strechet ørene mine til 16 mm, og har hatt det siden i fjor sommer, men jeg vurderer sterkt å gå høyere. Er bare så usikker, fordi jeg allerede har kjøpt sånn minst 10 sett med plugs og tunnels. Er det noen som kan tenke seg å kjøpe alt sammen for en rimlig pris, kan lage et innlegg om dette en annen dag, hva det kostet når jeg kjøpte det osv...

Hva synes dere jeg skal gjøre? Skal jeg gå videre eller bli værende på 16 mm? 

Dette er nesten alle jeg har, men det mangler noen par...

OUT OF CONTROL!

17.03.2014

Som en fin avsluttning på helga var jeg på kino med Stine, Olav og Irene og så den nyeste Need For Speed filmen. Denne gangen orker jeg ikke skrive en kort filmanmeldelse... Uansett, vil anbefale den til folk som elsker spenning blandet med litt intriger! Når jeg tenker over det, så var jeg jo på kino sist søndag og. Kanskje det blir en vane fremover?

Humøret mitt begynner å gjevne seg ut og jeg tror det er en bra ting, bare å nyte det så lenge det varer. Det har kanskje noe å gjøre med at jeg hadde en ganske god start på dagen. Tok på meg krigsmaling, fant alle de svarte klærne jeg hadde planlagt å bruke på første forsøk! Vanligvis ender jeg opp med å endevende hele klesskapet (har ikke brettesystem, har stappealtiskapetsystem). Må nok være det eneste minuset når 90 % av klærne dine er svart. Deretter tok jeg å slengte på meg skinnjakken og dundret litt Behemoth i det jeg gikk til den siste UKM forestillingen.

Uansett, bestekompisen min Glenn gikk farsken videre til Landsmønstringa! Jeg som den sentimentale idioten jeg er, begynte å grine. Må nok innrømme at jeg ikke er så tøff i trynet. Har hørt at jeg ser skummel ut, hvor kommer det i fra? Jeg er ihvertfall utrolig stolt av min "bror", hvis jeg kan kalle han for det. Mitt største ønske for han i fremtiden er at han blir hørt. Jeg driter i om enkelte vil si at musikken er dritt. Nå skal jeg være ærlig, det er ikke noe galt med den. Han produserer alt selv, nei han bruker kanskje ikke ordentlige instrumenter, men det er like tidskrevende som å lage en sang på gitar. Føler meg litt som en forræder når jeg sitter å fremsnakker progressiv house og complextro. Unskyld, metalheads, men jeg aksepterer det meste, jeg bare hører aldri på slik muikkt. Vi kan trekke fra en artist (med et navn som ikke skal nevnes), fra listen over akseptable musikere. 

?Talent is cheaper than table salt. What separates the talented individual from the successful one is a lot of hard work.?

Men nå må jeg ha min daglige dose med tumblr...

OUT OF CONTROL!

UKM

Til helga så er det UKM! Endelig, har gledet meg siden bestekompisen min meldte seg på for en månde siden cirka. Han gikk videre fra Lokalmønstringen i Loppa og nå skal han på fylkesmønstringen her i Alta. Jeg vil at han skal gå videre til Landsmønstringen fordi han faktisk har et talent, og må bli sett. Landsmønstringa er en perfekt mulighet, man kan få kontakter og det kan være talentspeidere der. Også får han kanskje stått på en større scene med større publikum.

Jeg støtter han uansett om jeg ikke hører på dens slags musikk. Vanligvis fordrar jeg listepop, men måten han setter sammen musikk live er bare helt utrolig. Haha, begynte å gråte sist gang han var DJ på fylkesmønstringa. Og jeg gråter ikke av å høre på det jeg vanligvis kaller dritt. Kanskje det har en sammenheng i at jeg er så forferdelig stolt, og at han er som en lillebror for meg.

 

?The best portion of your life will be the small, nameless moments you spend smiling with someone who matters to you.?


DAGENS KLAGE:

Jeg absolutt hater når fremmede folk kommer å sir til meg hva jeg burde gjøre med livet mitt. Hva er greia med det? I går kom noen og sporte meg om jeg fortsatt hadde band, og ja det har jeg, men vi mangler trommis, tror jeg. Hører ikke så mye fra trommisen vår. Deretter sporte denne personen om hva jeg holder på med for tiden, og jeg svarte jo ærlig som vanlig, "Jeg går ikke på skole, jeg har ikke jobb og gjør egentlig ingenting". Deretter begynner denne personen å påstå at jeg kommer til å havne på gata hvis jeg ikke går på skolen osv... Jaha, så hvis jeg tar meg et friår fra skolen, så vil det si at jeg blir en førsteklasses trygdesnylter for resten av livet mitt? Veldig trangsynt vil jeg si, du kjenner meg ikke en gang og jeg vet kun hva du heter. Jeg ga rett og slett opp denne diskusjonen, fordi jeg kjente det begynte å koke under topplokket, og jeg ville sannsynligvis blitt forbanna.

Noen som har opplevd det samme? Jeg er bare så skuffet over at man kan gå å påstå slike ting. Det er faktisk sårende og jeg hører det både fra foreldre, lærere, rådgiver på skolen, den pedagogisk psykoligiske rådgiveren på skolen, legen, slektninger, noen få av vennene mine og andre fremmede folk, ja hører det ganske ofte. Så hold slike ting for deg selv, du vet ikke hva folk gjennomgår og hvorfor de har valgt å ikke gå på skole...

OUT OF CONTROL!

10.03.2014

Har akkurat kommet hjem fra kino med Stine! Vi så 300: Rise Of An Empire, vil si at jeg kanskje er litt for forelsket i måten de har laget kampscenene på. Overdrevet mye slowmotion, men ærlig talt så vil jeg si at jeg elsket det. Persnolig hater jeg Actionfilmer, men må bare falle for akkurat denne på grunn av kostymene og filmeffektene. Vi så den forresten i 3D, noe som de forbausende nok klarte å få ganske bra til. Har sett mange filmer med 3D som jeg har blitt irritert på, fordi de ikke bruker nok tid til å legge til 3D effekter der det naturlig burde vært. Det eneste jeg savnet i denne filmen var en fortsettelse på slaget som første filmen endte med. Siden spartanere er det kuleste som finnes, ville se litt mer til de i filmen. Gir filmen en 5! 

I morgen skal jeg endelig få fjernet den stygge rødbrun fargen jeg har i håret! Så kan jeg sette på det falske håret mitt å være skikkelig fabelaktig. Å ha kort hår er så kjedelig og fra mitt synspunkt kler jeg langt hår, punktum.

MORALPREKEN, OM DU ORKER Å LESE:

En ting jeg vil ta opp i dag er noe som angår oss alle. Hvorfor tror de fleste vi sminker oss, bryr oss om klestil og er så forbasket nøye på om et hårstrå ikke ligger dær det skal? Jeg sier ikke alle er slik eller tenker slik, men enkelte er så himmla innbilske.

Ja, hvis jeg skal på fest, en date eller omså bare en tur ut på shopping, så ordner jeg meg. Alt må være perfekt, sminken skal være så symetrisk og porselenaktig som mulig og klærne må være midt i blinken. Så kommer disse kommentarene som jeg tror de fleste som gjør en innsats får høre. "Du bruker for mye sminke" eller "Du trenger ikke ordnet deg så mye for å bare dra på shopping". Ok, stopp en halv, har jeg sminket meg og ordnet meg for din del? Nei, jeg har ordnet meg slik fordi jeg liker hvordan jeg ser ut med akkurat denne sminken. Om jeg ser ut som et malerskrin så se en annen vei. Poenget mitt er, ikke si at folk bruker for mye sminke, ikke si noe anngående klesstil. Alle kler seg og ordner slik de foretrekker. Alt handler om å føle seg tilfreds med seg selv, uansett krigsmaling, spakkel eller tøy. 

Må ærlig innrømme at jeg i noen tilfeller har endret meg for noen jeg er ineresert i eller liker, men da ender jeg opp med å være missfornøyd med meg selv. I tillegg gir man et feil inntrykk av seg selv, hvis man tyr til så drastiske tiltak. Så alt handler om å omfavne hvordan man selv liker å se ut og rett å slett gi faen i hva andre mener om ditt "uttrykk". Vil man gå med rosa øyenskygge, knallgul bukse eller nagler fra topp til tå, så for all del gjør det! Vi har ikke bedt om konstruktiv kritikk på hvordan vi velger å framtre med mindre vi spør om det...

God natt, det blogges kanskje i morgen. Orket ikke skrive mer, heh.

OUT OF CONTROL!

Captain Morgan og Cola

Tiden står stille, ukene bare går og det har plutselig blitt mars. Vet egentlig ikke hvor jeg har meg selv og venter egentlig bare på å våkne opp fra zombie bobblen min. Kan det ikke bare skje noe som får meg i bedre humør? En reise, fest, uansett! Venter fortsatt svar fra vpp, og min toldmodighet blir ikke bedre av at det snart har gått to uker. Vurderer å gå bort å på legevakta å si at de burde få litt fart på sakene. Tar det virkelig så lang tid å vurdere en rapport? Er det mange som er psykisksyke for øyeblikket?

I morgen skal jeg se på borealis åpningen, og i år synes jeg de hadde en fantasikt fin scene. Mye finere enn den vi lagde når jeg gikk på design og håndverk første året! Ellers så har jeg ikke noe å gjøre enn å fylle dagene med å være sosial for å ikke råtne inne på hybelen. Vet heller ikke om jeg gidder å dra hjem i helga, hadde lyst å finne på noe sprell/fest. Aner ikke hva som har skjedd med meg når det gjelder party, men jeg har ufrivillig blitt avholds. Jeg og alkohol funker ikke i lag rett og slett. Jeg går virkelig inn for å ha det gøy, men så bare stopper det helt opp og jeg blir en kjedelig nisse som sitter å ser i gulvet.

Til helga ønsker jeg meg captain morgan og cola, uansett om jeg må sitte alene... Er det noen som vil sitte alene med meg? 

OUT OF CONTROL!

Viktoria Sandnes

Søk i bloggen

Linker

Inspo

Fashion

Siste innlegg

Siste kommentarer

Kategorier

Arkiv

Widgets

Lenker

Copyright

hits